Bli med inn i morgendagens barneby
De tradisjonelle barnebyene er fortsatt en viktig del av arbeidet vårt. Men SOS-barnebyer hjelper stadig flere barn på nye måter.
– Naboene vet at vi er en SOS-familie, men huset er anonymt. For barna er det bra, de blir som alle andre barn, sier Annie Joly.
Hun har vært fostermor i Calais i Frankrike i 16 år og har hatt omsorgen for en søskenflokk på fire i 14 av dem. Denne barnebyen, i likhet med alle andre barnebyer i Frankrike, tar kun imot søsken. Barnebyen er nesten femti år gammel, og den besto opprinnelig av bare ett hus. I tiden som er gått har flere og flere hus blitt en del av barnebyen, som igjen er en integrert del av et lokalmiljø.
Det er ingen forskjell på familiehusene til SOS-barnebyer og de andre boligene i området, ikke engang en SOS-logo på husveggen.
Joly mener det er viktig for barna å føle seg som vanlige ungdommer.
– De har venner fra skole og idrett som besøker hverandre, og når vennene deres kommer hit, så tenker de ikke på at de skal på besøk til en barneby. Vi bor veldig selvstendig her, og vi kan finne på de aktivitetene vi vil, samtidig som vi vet at vi har støtte fra SOS-barnebyer, sier Joly.
Morgendagens barnebyer
De tradisjonelle barnebyene med SOS-foreldre, en håndfull barn per hus, og ti-tolv hus lokalisert sammen i en barneby finnes fortsatt. Men dette er langt fra den eneste måten vi arbeider på. SOS-barnebyer tilbyr familieprogran og et større mangfold av omsorgstilbud for barn som ikke lenger kan bo hos sine egne foreldre. Det har munnet ut i en ny, global strategi: SOS Children’s Villages of Tomorrow. Morgendagens barnebyer.
Kaylas historie
– Jeg ble plassert hos fosterforeldrene mine da jeg var 14 år, forteller Kayla, som bor i Murmansk.
– Tidligere bodde jeg i mange forskjellige barnehjem. Jeg brukte tid på å bli kjent med fosterfamilien min, og da de spurte om jeg ville bo hos dem svarte jeg ja.
Kaylas fosterfamilie tok seg av henne og sørget for at hun også kunne ha kontakt med sin biologiske familie. I dag bor hun i et bokollektiv og studerer for å bli servitør.
– Det var mange ting som forandret seg da jeg kom inn i fosterfamilien min, forteller Kayla.
Fosterhjem - nytt omsorgstilbud fra SOS-barnebyer
Fosterhjemmene i Murmansk er et eksempel på et nytt omsorgstilbud fra SOS-barnebyer. For selv om det finnes en tradisjonell og norskfinansiert barneby utenfor Murmansk, etableres det nå vanlige fosterfamilier i og rundt barnebyen. Det kan være tidligere barnebyfamilier som er blitt fosterhjem, eller det kan være fosterhjem som er egnet for barn som senere skal tilbake til sin biologiske familie. Fosterhjemmene drives i samarbeid med russiske myndigheter og får støtte fra SOS-barnebyer. Fosterforeldrene har dermed både et faglig og et sosialt nettverk rundt seg.
– Det er flere aspekter som er viktige for oss, sier Marina Golovina, som er leder for SOS-barnebyers fosterhjemsprosjekt i Murmansk.
– Vi jobber med barnas helse, fordi mange av dem har forskjellige helseproblemer. Vi jobber med utdanning, fordi mange av barna har fått forsinket skolegangen sin og trenger hjelp til å hente igjen de andre.
Golovina er også opptatt av at barna skal forstå og anerkjenne deres egen biologiske historie.
– Vi jobber for at fosterbarna skal vite om og ha kontakt med sin biologiske familie, dersom de fortsatt lever. Og vi involverer fosterforeldrene i denne prosessen.
For Marina Golovina er det viktig å sikre at barna blir sosialt integrert i nærmiljøet.
– Fosterfamiliene bor i vanlige leiligheter sammen ved vanlige familier. De har vanlige skoler og vanlige barnehager, sier hun. – De får et naturlig sosialt nettverk. Og når barna blir voksne, hjelper vi dem til å finne en jobb eller utdanning.
Familie og lokalsamfunn
I Qwaqwa i Sør-Afrika går et familieprogram hånd i hånd med et lokalt fosterhjemsprogram. Fosterhjemmene drives i samarbeid med sørafrikanske myndigheter og den lokale organisasjonen Ipopeng, og familiene er fullt integrert i nabolaget. De lever i samme type hus som sine naboer, i en helt vanlig gate i den lille byen. Noen vanlig SOS-barneby finnes ikke.
Mary og Tom bor i en fosterfamilie i Qwaqwa i Sør-Afrika.
– Det begynte i 2003, med fire hus og seks mødre, forteller Ndawonde Nobuhle, som er leder for SOS-barnebyers arbeid i Qwaqwa.
– Fostermødrene kommer fra partnerorganisasjonen vår, og det er mødrene som er juridisk ansvarlig for barna. Vår rolle er å holde oppsyn, rapportere til myndighetene og bidra med faglig støtte, sier hun.
Sørafrikanske myndigheter bidrar også med økonomisk støtte til fosterfamiliene, og SOS-barnebyer jobber tett med lokalsamfunnet. I tillegg gir SOS-barnebyer opplæring til andre omsorgspersoner, så det alltid finnes noen som kan overta dersom en fostermor av ulike grunner må gi seg. Barna blir boende på samme sted.
Løsningene oppstår lokalt
Selv om strategien om morgendagens barnebyer er global, er det meningen at løsningene skal oppstå lokalt. SOS-barnebyer er nå til stede i 134 land og territorier, og forholdene for barna kan være svært ulike. Nasjonale myndigheter kan ha ulik praksis og lovgivning, og lokalsamfunn kan være bygget opp svært forskjellig.
Også i Sør-Amerika pågår denne prosessen for fullt. I Campinas i Brasil åpnet en barneby i 2009, der det i dag bor seks SOS-familier og nesten femti barn og unge. Her tar SOS-barnebyer imot søskengrupper som ikke lenger kan bo sammen med sine foreldre. Barna kommer fra andre organisasjoner som driver ulike institusjonsmodeller, og målet til SOS-barnebyer er å sørge for at barna kan gjenforenes med sine biologiske foreldre der det er mulig, i tett samarbeid med lokale myndigheter. Også her bor SOS-familiene integrert i lokalmiljøet, og får støtte fra familieassistenter, en familierådgiver og en pedagogisk rådgiver.
Barnas stemme ble hørt
I Cartagena i nabolandet Colombia hadde SOS-barnebyer drevet et familieprogram i to år før de startet opp en tradisjonell SOS-barneby. Flere av barna som kom inn i barnebyen kom fra fosterfamilier i området og de hadde et sterkt ønske om å fortsette å bo hos fosterfamilien. SOS-barnebyer bestemte seg da for å styrke de eksisterende fosterfamiliene. Nå samarbeider SOS-barnebyer med en lokal colombiansk organisasjon. Resultatet av dette samarbeidet er nye fosterhjem i syv nye kommuner i regionen utenfor Cartagena.
Det viktigste er barna
Prosessen med å lage morgendagens barnebyer fortsetter, både gjennom globale strategier og lokale initiativ.
– Vi trenger programmer som er tilpasset både lokalsamfunnene der vi er til stede og barna vi skal hjelpe, sier Eva Marie Danielsen, rådgiver for internasjonale programmer i SOS-barnebyer Norge.
Det mener også Ndawonde Nobuhle i Qwaqwa. Hun mener fosterhjemsprogrammet og det lokale familieprogrammet er to sider av samme sak. – Vi deler dem ikke opp. Vi har felles møter med fosterforeldre og familiearbeidere. Til syvende og sist skal vi hjelpe barn, og det spiller ingen rolle om det er fra familieprogrammet eller bor i fosterhjem.
Også for Marina Golovina i Murmansk er det barnas beste som avgjør.
– I våre aktiviteter er vi spesielt opptatt av barnets rettigheter, sier hun. – Og barnets viktigste rettighet er retten til å ha en familie og til å vokse opp i et trygt og omsorgsfullt miljø.
