Tillit er grunnleggende for å ha en trygg og god relasjon, særlig mellom foreldre og barn. Et tillitsfullt forhold er også så godt som umulig å jukse seg til. Det er avhengig av omsorg og en ekte interesse for barnet. Det har Cece erfart, ikke minst da hun fikk et sammenbrudd som ung voksen. 

– Omsorgen er avgjørende. Jeg kom hit da jeg var seks år – og for liten til å kunne forstå de kompliserte relasjonene som er mellom mennesker. Mamma var og er veldig opptatt av å få meg til å føle meg trygg og elsket. Jeg trenger ikke å si «jeg stoler på deg» til mamma. Mine handlinger viser at jeg stoler på henne og at hun stoler på meg, sier Cece.

Å vite at man betyr noe

Hvis det fantes, ville SOS-mor Natasha hatt vekttall i tillitsbygging. Som fostermor har hun skapt en stabil og trygg base for til sammen 16 barn så langt. Og tillit er en av hennes aller viktigste byggesteiner.

– Når små barn får sine grunnleggende behov for mat, varme, trygghet og kjærlighet dekket, blir de trygge og tillitsfulle. Når barna blir eldre, øker graden av tillitt gjennom enkle ting som å sende dem på butikken og stole på at de kommer hjem med alle vekslepengene, eller kommer hjem til avtalt innetid.

Natasha får støtte fra psykologspesialist og medlem av SOS-barnebyers fagråd Heidi Wittrup Djup.

– For de minste barna er det viktigste at de kan ha tillit til at foreldrene er der for dem som støttende, trøstende og kjærlige omsorgsgivere som gir barnet trygghet og forutsigbarhet.

Når foreldre responderer på barnets behov for mat, stimuli, hvile eller trøst, får barnet allerede helt fra starten av erfaring med å bli sett og ivaretatt. Denne tilliten er viktig for barnets utvikling og opplevelse av å være betydningsfull.

– Det er viktig med grenser. Mamma var flink til å tilpasse og gradvis gi meg mer selvstendighet og ansvar.

Cece, 23 år

Tillit begge veier

Når foreldre eller andre nære omsorgsgivere responderer på behovene barnet gir uttrykk for, får barnet tillit til de voksne. Men for å skape en trygg relasjon, må tilliten gå begge veier. For Natasha er det å vise barna at hun stoler på dem og at også barna må gjøre seg fortjent til denne tilliten, en viktig del av foreldrerollen

– Da Cece ble tenåring og hadde lyst til å være ute sammen med venner, dra på tur og kino og slike ting, gjorde vi alltid muntlige avtaler. Jeg holdt min del av avtalene og Cece holdt sin. Ved å vise at jeg sto for det jeg sa og holdt det jeg lovet, lærte hun å gjøre det samme.

At Natasha viste at hun hadde tiltro til henne, samtidig som hun var tydelig på hvilke forventinger hun hadde tilbake, er noe Cece setter stor pris på i dag.

– Det er viktig med grenser. Mamma var flink til å tilpasse og gradvis gi meg mer selvstendighet og ansvar. Det krevde av henne at hun måtte stole på meg, og jeg visste at jeg til gjengjeld måtte vise at jeg var tilliten verdig. Denne tilliten var usynlig og usagt. Jeg stolte på henne og hun stolte på meg.

Gi slipp

Natasha understreker hvor viktig det er å gi barna ansvar og vise at du stoler på dem. Å bygge en tillitsfull relasjon betyr å gi slipp på noe av kontrollen.

– Jeg ser en del foreldre som ikke gjør det, og sier at det å kontrollere barna handler om å vise omsorg. Men det er hårfin balansegang. De kan fort bli helikopterforeldre som skal følge med på og styre alt. Da bygger man ikke tillit. Å alltid passe på og styre alt barna gjør er ikke å vise omsorg, det er å kontrollere. Hvis jeg stoler på barna mine, trenger jeg jo ikke å ringe dem hvert femte minutt for å sjekke hvor de er og hva de gjør. Hvis jeg gjør det, viser jeg med all tydelighet at jeg ikke stoler på og har tillit til dem. 

Anerkjennelse og grenser

Tillit handler om mer enn trygg tilstedeværelse og omsorg, og å gi barna ansvar. Barn trenger å vite at de voksne er tilgjengelige for dem også i møte med det som er vondt og vanskelig i livet, sier Wittrup Djup. Ikke minst trenger de å kjenne at følelsene deres blir tatt på alvor. Som forelder er det viktig å ikke avfeie deres problemer og utfordringer som tåpelige eller uviktige.

– Det blir mer krevende når barna blir eldre og i større grad utfordrer foreldrene, uttrykker sinne og frustrasjon og tester grenser. Foreldre har da et ansvar for å ikke møte slike reaksjoner med avvisning, latterliggjøring eller bagatellisering. Barnets følelser må møtes med respekt og sensitivitet fra foreldre som anerkjenner følelsenes verdi og viser at de tåler og verdsetter hele barnet. Foreldre må også vise gjennom ord og handlinger at de respekterer og anerkjenner barnets grenser. Barn må kunne forvente at deres grenser betyr noe og lære seg hvordan de kan sette grenser for seg selv. Det er nødvendige ferdigheter å ha med seg senere i livet.

Samtidig er det viktig å huske på at barn trenger at foreldre tar «voksenledelse». Det er ingen motsetning i å anerkjenne følelser og samtidig gi veiledning, korreksjoner og klare rammer. Begge deler trengs for å skape en trygg og tillitsfull relasjon mellom foreldre og barn.

– Barn klarer ikke selv å skape et trygt og forutsigbart rammeverk for sin egen barndom. Tillit handler derfor ikke bare om nærhet og kjærlighet, men også om at barna er trygge på at deres behov for rammer og forutsigbarhet blir ivaretatt, sier Wittrup Djup.

Aksept og tiltro

Som fostermor gjennom 17 år har Natasha fått sin del av barn som tester grenser. De barna som kommer til henne, har alle bagasje fra livet de har levd. De ville jo ikke vært her ellers, som hun sier. Barn som har hatt en start på livet preget av omsorgssvikt trenger både «voksenledelse» og anerkjennelse og aksept for den de er.

– Mange av barna mine har blitt karakterisert som «vanskelige» av omgivelsene som stiller få, hvis noen, forventninger til dem. Det er viktig å se forbi handlingene til barn, og se at det kan ligge grunner under som kommer fra tidligere opplevelser og følelser de ikke klarer å håndtere på en annen måte. Dette må både forstås og aksepteres. Som fostermor er jeg her for å støtte dem, heie på dem, oppmuntre dem og både gjennom ord og handlinger vise at jeg har tro på dem. Når barna opplever at avtaler står ved lag, stoler de også på deg neste gang. Barna skjønner også da at du er en som bryr deg om dem, som ikke undervurderer dem, men tvert imot oppmuntrer, sier Natasha.

Når barn har tillit til og stoler på at de voksne «tåler hele meg», tør de også å vise seg sårbare.

Heidi Wittrup Djup, psykologispesialist

Tilliten som varer

Når barn har tillit til og stoler på at de voksne «tåler hele meg», som Wittrup Djup sier det, tør de også å vise seg sårbare. Også selv etter at de har blitt selvstendige.

– Selv om den unge trenger å søke ut og ta fatt på de første stegene på veien mot voksenlivet, betyr det ikke at foreldrene har utspilt sin rolle. Gitt at det er et godt og trygt forhold mellom dem, vil den unge fortsatt ha behov for en trygg base å komme hjem til. Til foreldre som møter deres opplevelser og følelser med raushet og tålmodighet, og som forsøker å forstå gjennom å lytte og være til stede for dem. Tillit til foreldrene er derfor fortsatt viktig, fordi den unge da har trygghet i at foreldrene er der for hen når det er nødvendig. Og at det er noen å søke tilbake til når verden der ute blir litt for overveldende og litt for stor.

Når livet raser

For to år siden gikk Cece gjennom en svært vanskelig periode i livet. Hun opplevde et alvorlig sammenbrudd, og følte at hun ikke orket mer. En kveld sendte hun en sms til mamma. En sms Natasha tolket som et farvel.
– Mamma ringte meg øyeblikkelig, og sa hun skulle komme til meg med en gang. 

Natasha styrtet over til Ceces leilighet. Der pakket hun ned det nødvendigste og sa til Cece «nå skal du hjem». – Den kvelden, det øyeblikket da jeg sendte den meldingen, skjønte jeg for alvor hvor tett båndet er mellom mamma og meg. 

Jeg visste det jo egentlig fra før, men da jeg følte behov for å si farvel, var hun den eneste jeg ville si farvel til.

Cece lot Natasha støtte henne ned trappen, sette henne inn i taxien som ventet og ta henne med hjem.
– Da hun var på sitt aller svakeste og sårbare, lot hun meg få lov til være der for henne. Jeg føler at tilliten Cece hadde til meg da livet hennes raste, sier ganske mye. Det sier noe om all den tiden vi har tilbragt sammen og alt vi har vi vært igjennom, sammen.
De to snakket lenge den natten. Og i dagene som fulgte. Som mor kunne ikke Natasha fikse alt for Cece. Men hun støttet henne og var der for henne gjennom hele prosessen.

Viktig «å feile»

Er det en ting alle foreldre kan være helt sikre på, så er det at det er helt umulig å alltid gjøre alt riktig. Heldigvis.

– Mamma og jeg har hatt vår skjerv med uenighet og krangling. Det har noen ganger gått dager hvor vi knapt har vekslet ett ord til hverandre. Men hvem har ikke opplevd det? Vårt bånd er uslitelig. Og det jo ofte sånn at det er lettere å bli sint og krangle skikkelige med det mennesket som står deg aller nærmest, fordi du vet at den relasjonen er sterkt og supersolid og tåler en krangel. Vi har hatt våre uoverensstemmelser, og jeg er sikker på at det vil bli flere, men det er jo det som er normalt i en familie, ikke sant, smiler Cece.

Psykologspesialisten er helt enig.

– Foreldre vil naturligvis bomme mange ganger i sin tolkning av barnet, både når de er små og når de er ungdommer, men det lar seg som regel reparere igjen. En sterk og robust relasjon trenger også at man har opplevd små brudd og reparasjoner flere ganger. Det skaper tillit å vite at vi er der for hverandre også når ting er vanskelig, ikke bare når ting er enkelt i forholdet. Du er der for meg og vi tåler hverandre, vår relasjon kan romme uenighet, sinne, avvisninger, krangler og konflikter. Vi finner tilbake til hverandre igjen, avslutter Heidi Wittrup Djup.

Les mer om hvordan vi jobber med mental helse: