Nora og familien bor fortsatt på akkurat samme sted som de bodde før, et lite sementhus med grønne blomstrete gardiner. 

Men huset er ikke det samme, det er blitt bygget opp igjen. 

Det forrige huset ble nemlig jevnet med jorden den 8. november 2013. Dagen da den kraftigste tyfonen som noensinne er målt mot land, slo inn mot landsbyen de bor i. 

Dagen da Nora opplevde en mors verste mareritt.

Bærer på en ufattelig smerte

Da tyfonen Haiyan rammet byen Tacloban i 2013, raserte den tusenvis av hjem, liv og drømmer.  

Ingen var forberedt på hvor sterk tyfonen skulle være, eller hvor store ødeleggelsene skulle bli. 

Hvilke dyrebare ofre den skulle kreve. 

Det er vanskelig å forestille seg at den lille byen som nå er bebygget og full av liv, var nær utslettelse for bare seks år siden. Det er også vanskelig å forstå at den smilende kvinnen som tar imot oss i døren bærer på en ufattelig stor smerte etter den skjebnesvangre dagen.

– Vannet kom veldig fort 

Morgenen den 8. november holdt Nora, mannen og de tre barna seg innendørs. Høststormer var ikke uvanlig i Filippinene, og det var dette de pleide å gjøre mens de ventet på at stormen skulle gå over. 

Men denne gangen er det noe annerledes. 

Nora husker at stormen begynte å øke ganske raskt, og ble til noe de aldri hadde opplevd før. I nyhetene gikk det gått fra å beskrives som en storm til en supertyfon på bare et døgn. 

Vannet var svart og klebrig.  Plutselig gled den eldste sønnen min ut armene mine. Jeg holdt fremdeles min yngste datter fast. Så kom et hustak flygende mot oss og vi havnet under det.  Nora trekker pusten, og stemmen skjelver i det hun fortsetter: Jeg prøvde å redde henne, men klarte det ikke. 

–  Vi ble overrasket over hvor sterk vinden var og hvor mye regn som kom, forteller Nora.  

Plutselig kom vannet inn i huset, og det steg raskt. Familien prøvde desperat å komme så høyt opp som de kunne. 

– Vannet kom veldig fort. Pappa holdt meg, minnes Marilyn. Hun var da syv år. Til slutt nådde vannet dem. 

Nora tviholdt på de to andre barna, på fem og seks år, for å hindre at de skulle bli tatt i vannmassene. Men det var sterke krefter i spill.  

– Jeg slet med å holde dem samtidig som jeg holdt meg fast i en bjelke, forteller hun.   

Så blir alt mørkt. Huset kollapser og Nora med de to barna i armene, blir tatt av vannet.

Minnene om den grusomme dagen slår inn over henne, og hun får et mørkt drag over ansiktet. 

– Vannet var svart og klebrig.  Plutselig gled den eldste sønnen min gled ut armene mine.  Jeg holdt fremdeles min yngste datter fast.   

Hun tar en pause. 

– Men så kom et hustak flygende mot oss og vi havnet under det.  

Nora trekker pusten, og stemmen skjelver i det hun fortsetter: 

– Jeg prøvde å redde henne, men klarte det ikke. 

Håpet å finne barna i live

Tiden etter tyfonen var ekstremt tøff. Skrekken satt fortsatt igjen i kroppen. Følelsen av å ikke vite om de skulle overleve. Huset deres var helt ødelagt, og gatene var fylt av gjørme, søppel og livløse kropper.

Nora håpet lenge å finne de savnede barna sine levende, og ga ikke opp letingen før hun fant dem. Og det gjorde hun.  

Å finne de livløse barna sine knuste henne. Hun skjønte ikke hvordan hun skulle gå videre i livet. 

– Jeg var så sint, hatefull og hevngjerrig, forteller hun.  

– Jeg husker at jeg stilte en rekke spørsmål: Hvorfor? Av alle menneskene på jorden, hvorfor mine dyrebare og uskyldige barn? Hvordan skal jeg kunne klare å gå videre?

Familien holder sammen

Det var ikke lett å få på plass en hverdag for en liten familie etter det som hadde skjedd. Nora og mannen hadde ikke lenger verken penger eller et sted å bo, og de var begge tynget av en altoppslukende sorg og smerte.

Men da faren hennes vurderte å ta en jobb lenger unna for å kunne forsørge dem, sa Marilyn klart ifra. Det kunne han ikke gjøre – de var nødt til å holde sammen.

De hadde jo kun hverandre!

Faren valgte derfor å bli, og finne en jobb i nærheten. Etter hvert kom familien inn i SOS-barnebyers forebyggende program, hvor de fått støtte slik at de har kunnet bygge opp igjen huset sitt. Marilyn får alt hun trenger slik at hun kan gå på skolen, og foreldrene får veiledning og støtte i omsorgsrollen. 

Familien får også være med på ulike aktiviteter for å bli kjent med andre familier i samme situasjon.

– Ingen skal ta fra meg gleden over livet

Det er vanskelig for Nora og familien å gå videre etter det som hadde skjedd. De vet at det vil prege dem resten av livet. 

– Sorgen er blitt en del av hverdagen min, og noe som jeg har lært meg å leve med, sier hun alvorlig.

I 2016, tre år etter tyfonen, fikk Nora og mannen enda en datter, Ronalyn. Hun er oppkalt etter moren, faren og søsteren som gikk bort. Nora kaller henne for «velsignelsen vår», og øynene hennes fylles med tårer når hun snakker om henne. 

– Hun har gitt meg livsgleden tilbake.

Selv etter alt det grusomme hun har vært gjennom, klarer Nora å finne takknemlighet for livet hun har sammen med mannen og de to døtrene sine.

– Jeg bestemte meg for at ingen storm eller katastrofe skal ta fra meg gleden over livet.

Mens Nora forteller, har lillesøster Ronalyn kommet inn. Hun vil være sammen med storesøster. De to jentene er ganske ulike. Marlyn er rolig, ettertenksom og mild – mens Ronalyn på tre år er full av liv, latter og glede.

– Sorgen er blitt en del av hverdagen min, og noe som jeg har lært meg å leve med.

Nora

Treåringen fikk aldri møte storesøskene sine, men sammen med mamma drar de ofte for å besøke graven deres og legge ned blomster. 

Da er til og med lille Ronalyn stille, og venter tålmodig mens mamma steller med graven.

Og litt etter litt kommer hverdagen og livet på plass igjen for den lille familien. Takket være kjærligheten som holder dem sammen, og en mors uendelige styrke.