24. januar 2018

Høsten 2016 ba SOS-barnebyer NTNU Samfunnsforskning om å evaluere etableringen av familiehjem som bo- og omsorgsløsning for enslige mindreårige flyktninger. Rapporten fra Berit Berg og Gry Mette D. Haugen viser tydelig at en familie som kan gi stabilitet, forutsigbarhet og støtte, er en god omsorgsløsning for barn som har flyktet alene til Norge.

– Vår konklusjon er at familiehjem som bo- og omsorgsløsning for barn alene på flukt, på mange måter er å ta det beste fra flere modeller. Her kombineres det private og det offentlige, det individuelle og det kollektive, det formelle og det uformelle, det planlagte og det fleksible, sier Berit Berg.

Mange barn kom alene

Høsten 2015 kom rekordmange barn alene på flukt til Norge. Det ble en stor utfordring for kommunene å finne egnede botilbud til denne store og sammensatte gruppen barn. SOS-barnebyer har lang erfaring med å gi barn omsorgstilbud i familier, både i Norge og utlandet. Basert på dette etablerte organisasjonen i samarbeid med Asker kommune familiehjem som bo- og omsorgsløsning for enslige mindreårige flyktninger. Denne modellen ble så tatt i bruk i flere norske kommuner.

Stabilt for barna

Familiehjemsmodellen handler om å skape et hjem. Enslige mindreårige er en sammensatt gruppe med ulike behov, men de har til felles at de mangler nære omsorgspersoner i Norge. Ifølge rapporten bidrar familiehjemsmodellen til å skape et stabilt omsorgstilbud til en gruppe som har et særlig behov for en trygg og stabil base.

– Dette gjelder først og fremst de yngste barna, men også andre som har et særlig behov for tett oppfølging. For søskengrupper bør denne modellen være den foretrukne. Den bidrar til at søsken kan bo sammen, samtidig som den bidrar til å avlaste eldre søsken for det omsorgsansvaret mange har hatt før de kom til Norge.

Lettere for fosterforeldre

Det er flere steder i Norge i dag en generell utfordring å skaffe nok fosterhjem til barn som ikke kan bo hos sin biologiske familie. Evalueringen av familiehjemsmodellen viser at den har fordeler når det gjeldet rekruttering, blant annet fordi det er kommunene som stiller med bolig.

– Vi fant at det er de uformelle nettverkene som har vært de viktigste rekrutteringskildene for å skaffe fosterforeldre – vanlige stillingsannonser når ikke denne gruppa, kanskje fordi mange tenker at de ikke oppfyller kravene til å være fosterforeldre. Siden familiehjemsmodellen innebærer at kommunen stiller med bolig, kan fosterforeldrene komme fra andre kommuner, og de trenger heller ikke vurdere om de har fra før har en bolig med plass nok. Det gjør at flere er aktuelle til å ta på seg oppgaven, sier Berg.

Bedre for kommunene

De tre kommunene tegner selv et bilde av at familiehjemsmodellen har gitt bosettingsarbeidet en ny giv. Ansatte i kommunene er klare på at familiehjemmene har mer fokus på omsorg, skaper større nærhet og er mer fleksible enn bofellesskapene, som til nå har vært den mest brukte boløsningen for enslige mindreårige flyktninger. Inntrykket hos de ansatte er også at det er færre tilfeller av utagering enn i bofellesskap, og at ungdommene i større grad føler seg sett.

– Modellen er fleksibel og kan tas i bruk i både små og store kommuner. Forutsetningen er at det fins et faglig støtteapparat som kan veilede og bistå fosterforeldrene som har den daglige omsorgen, sier samfunnsforsker Berit Berg.