– Vi håper andre kan ha nytte av våre erfaringer og at dette kan bidra til at flere ser det store potensialet som ligger i denne type samarbeid, sier Anette Konar Riple, Group Director Social Sustainability i Heimstaden, og prosjektleder for A Home for a Home.
Nylig lanserte Heimstaden og SOS-barnebyer rapporten «A Home for a Home – Partnering for Impact». Dengir et ærlig innblikk i partnerskapet, hvilke resultater som er oppnådd og ikke minst viktig lærdom underveis.
Lanseringen samlet aktører fra organisasjoner, næringsliv og investormiljøer til en paneldiskusjon om blant annet maktdynamikken mellom donor og mottaker, hvordan skape et tillitsfullt samarbeid og rapportering – med mål om å mobilisere mer kapital til å ta samfunnsansvar.
Unikt samarbeid
Rapporten tar utgangspunkt i det som er det mest omfattende bedriftspartnerskapet i SOS-barnebyers historie og det største filantropiske samarbeidet fra Heimstadens side.
– Ingen av oss hadde erfaring med et partnerskap av denne typen og denne størrelsen. Derfor hadde vi et ønske om å sammenfatte de lærdommene vi har gjort oss underveis, både for vår egen del og for at andre skulle ha nytte av det, sier Anette Konar Riple.
Vi tok rett og slett ikke høyde for den iboende maktdynamikken som er mellom en giver og en mottaker. Og der jeg tenkte jeg stilte et spørsmål eller kom med en forespørsel, oppfattet SOS-barnebyer det som et krav eller forventing.
Anette Konar Riple, Group Director Social Sustainability i Heimstaden, og prosjektleder for A Home for a Home.
Frie midler til lokale initiativ
Et sentralt punkt i samarbeidsavtalen mellom Heimstaden og SOS-barnebyer var at organisasjonen fikk frie hender til å definere hvor og hvordan pengene best ville komme til nytte og gi mest effekt. Det gjorde det mulig for SOS-barnebyer i Norge å støtte lokale initiativ og pilotprosjekter, forklarer Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer.
– Ellers er det ofte slik at en stor donor har klare ønsker og tanker for hvilke prosjektet og områder de vil støtte. Men her kunne våre lokale partnere, som jo er dem som best kjenner behov og muligheter lokalt, komme til oss og si «dette er det prosjektet og de tiltakene vi mener er mest hensiktsmessig og som vi trenger støtte til».
Dette bygger opp under SOS-barnebyers strategi om å «snu makta», som handler om å gå bort fra at tiltak og innsats blir initiert og drevet av donors ønsker.
– Resultatene viser også at dette er en mye mer effektiv måte å skape positiv endring for flere barn og familier, sier Aarak.
Innså den iboende maktdynamikken
Selv om partnerskapet har gitt gode resultater, har det ikke vært helt problemfritt. Anette Konar Riple trekker frem behovet for forventningsavklaring og betydningen av å forstå maktdynamikken mellom donor og NGO som et av de viktigste læringspunktene fra rapporten.
– Vi gikk inn i dette partnerskapet som et hvilket som helst business-to-business- samarbeidet. Det vil si at man pusher og utfordrer, og forventer at partneren skal gjøre det samme. Vi tok rett og slett ikke høyde for den iboende maktdynamikken som er mellom en giver og en mottaker. Og der jeg tenkte jeg stilte et spørsmål eller kom med en forespørsel, oppfattet SOS-barnebyer det som et krav eller forventing.
Hun peker også på hvor viktig det er at organisasjonen tør å si fra, og for eksempel er tydelige på at ønsker og forventinger fra donoren, selv om de kan være rimelige, får følger videre ut i organisasjonen.
– Så lenge man får en god begrunnelse for at et forslag vil føre til dette og dette i merarbeid for de lokalt ansatte, er det lett å beslutte at da skal vi ikke gjøre det.
– Resultatene viser også at dette er en mye mer effektiv måte å skape positiv endring for flere barn og familier.
Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer.
Bedre rapportering
En annen utfordring var forskjellen på «bedriftsspråk» og «organisasjonsspråk», og rapportering.
– Til å begynne med var det en utfordring med at enkelte ting ble «lost in translation», og vi måtte ta en avklaringsrunde på forskjellen på ambisjon og realistiske mål for eksempel. Vi skjønte også at Heimstaden hadde behov for en annen type rapportering, enn for eksempel Norad, sier Sissel Aarak.
Selv om Heimstaden ga SOS-barnebyer grønt lys for å bruke midlene på de tiltakene organisasjonen mente var mest hensiktsmessig, stilte de betingelser til rapporteringen.
– SOS-barnebyer hadde tidlig vist oss at de var åpne og transparente både om resultater og utfordringer, og vi har full tillitt til at de vet best og tar de riktige avgjørelsene. Samtidig er det viktig for oss å kunne vise til hvilke resultater som er oppnådd. Da måtte vi ha en rapportering som gjorde det mulig for å kunne sammenligne, se og forstå resultatene fra de ulike landene og prosjektene, sier Konar Riple.
Sissel Aarak har ingen problemer med å se behovet, men innrømmet at det var krevende.
– Vår strategi sier at vi skal gi makt og kontroll til SOS-barnebyer i det enkelte land, og så er noe av det første vi gjør å be de lokalt ansatte om å endre måten de rapporter på! Men da fikk vi også finansiert bedre datainnsamling og tiltak for å forbedre rapporteringspraksisen, noe som gjør evalueringsjobben lettere og beslutningsgrunnlaget bedre for de som jobber tettest på barna og familiene.
Private donorer + investorer=oppstart
Med i panelet på lanseringen var også Danny Smith, internasjonal finansrådgiver i WWF. Han har tidligere vært regionaldirektør for Katapult, et globalt impact investment-selskap, og spilte en viktig rolle i etableringen av Katapult Africa, som støtter afrikanske teknologistartups. Han mener det er en økende tendens til flere og mer varierte partnerskap mellom NGOer (ikke-statlige organisasjoner) og bedrifter.
– Jeg mener vi også må jobbe mer i retning av at oppstartsprosjekter finansieres av en kombinasjon av private donorer og investorer som ser muligheter for inntjening. Det stiller selvsagt krav til at man må bli enig om rapportering og eierskap til oppstartsbedrifter mellom små lokale entreprenører og investorer, men dette er absolutt løsbart.
Trenger flere som kan pilotere og teste
Per Fredrik Ilsaas Pharo, avdelingsdirektør for Klima, natur og næringsliv i Norad, påpekte at innholdet i rapporten er nyttig også for direktoratet.
– Dette er jo et fascinerende partnerskap, jeg kjenner ikke til noe lignende. Og det er mye læring her for oss også, ikke minst når det gjelder rammeverk for partnerskap. Jeg mener det det er en fordel å støtte partnere som ønsker og kan pilotere nye prosjekter, slik at de også kan teste og evaluere underveis, droppe det som ikke funker og skalere opp det som gir resultater.
Mulighet til å ta risiko
Så langt har A Home for a Home bidratt med 37 millioner euro til å skape en bedre hverdag for over 96 000 barn. Heimstaden og SOS-barnebyer nøler ikke med å kalle partnerskapet en suksess, til tross for utfordringer underveis.
– Vi har lært hvor verdifullt dette har vært, ikke bare for de barna og familiene vi har nådd ut til, men også for oss og våre ansatte. Vi håper denne rapporten kan inspirere andre bedrifter, og at våre lærdommer kan være nyttige for andre, avslutter Anette Konar Riple i Heimstaden.
Sissel Aarak håper også at denne erfaringsdelingen kan motivere flere bedrifter til å gjøre som Heimstaden.
– Å ha en partner som Heimstaden gjør at vi kan handle og reagere raskt når det dukker opp nye behov eller nye ideer. Det gir oss muligheten til å ta den risikoen nye prosjekter er. Og slik verdenssituasjonen er nå, trenger vi flere partnere med på laget, sier Sissel Aarak.
