Juni Nyheim Solbrække, nestleder ved den norske ambassaden i Angola var med på reisen til Huambo og fikk oppleve arbeidet der på nært hold.
Vi lurte på hvordan hun opplevde dette og stilte henne noen spørsmål.
Hva er ditt inntrykk av arbeidet SOS-barnebyer gjør etter ditt besøk i Huambo?
Jeg er kjempeimponert. SOS-barnebyer er i realiteten et sosialt sikkerhetsnett for lokalsamfunnene de opererer i – mye mer enn bare barnebyen.
Med din innsikt i situasjonen for barn og familier i mange av Angolas lokalsamfunn og de utfordringer mange av dem møter, hvordan ser du på det SOS-barnebyer gjør i sitt arbeid med familier i en kritisk vanskelig situasjon i Angola?
Angola er et av de landene med høyest barnefattigdom i verden. Ifølge UNICEF lever mer enn 50 prosent av barna i Angola under fattigdomsgrensen, noe som betyr at de lever på mindre enn 1,90 USD per dag. Dette har alvorlige konsekvenser for barnas helse, utdanning og generelle livskvalitet. SOS-barnebyer løser ikke disse samfunnsproblemene, men de gjør hverdagen bedre for veldig mange.
Hva tenker du om endringen SOS-barnebyer gjør med nedbygging av barnebyer og jobbe mer med det forebyggende arbeidet med sårbare familier?
På et generelt grunnlag mener jeg at det er viktig å vurdere hvordan pengene vi gir bort, for å oppnå et eller annet godt og prisverdig formål, kan nå lengst mulig. Ut fra det inntrykket jeg fikk i Huambo, vil en endring til mer forebyggende arbeid nå flere barn og familier. Hver krone vil gjøre mer godt, virker det som.
SOS-barnebyer har som en del av sin strategi «å snu makta», dvs. å overlate mer av ansvaret for hvilke tiltak som trengs og vil ha mest effekt til de som jobber nærmest barna. Basert på din erfaring, er det en retning du heier på?
Ja, det er faktisk både i tråd med tilnærmingen norske myndigheter har til bistandsmidler og min personlige mening. Som UD/Norad ønsker vi å være en såkalt fleksibel giver, som gir kjernestøtte til organisasjoner slik at de selv kan prioritere å bruke penger på de tiltakene som de lokale ekspertene mener er viktigst. Da unngår man at det kun blir gitt penger til de sakene som får mye medieoppmerksomhet eller som er viktige politisk i Norge. Min personlig erfaring fra å ha bodd i flere ulike land og kulturer er at lokal tilpasning er helt sentralt for å få programmer til å fungere godt. Det er noen ganger krevende at andre velger andre løsninger enn de man selv ville valgt ut ifra sin egen erfaring. Derfor synes jeg det er imponerende at SOS-barnebyer er fremme i skoa på lokalt eierskap i sin nye strategi.
Har du noen tanker rundt samarbeidet mellom Fagforbundet og SOS-barnebyer, slik det er i Huambo?
Fagforbundet og SOS-barnebyer Norges innsats i Huambo er viktig for forholdet mellom Norge og Angola. Fagforbundet har i over 20 år bidratt med nesten 130 millioner kroner; brutt ned på årlig innsats utgjør dette mer enn halvparten av ambassadens årlige, totale bistandsutbetalinger til Angola. Det er fantastisk at Fagforbundet og SOS-barnebyer har klart å samarbeide rundt dette prosjektet over tid.
Noe du vil trekke fram fra dine besøk i SOS-barnebyers programmer i Angola?
Naturligvis gjør det inntrykk å høre de personlige historiene til barn og familier som har fått hjelp av SOS-barnebyer. Men er det lov å trekke frem at jeg ble skikkelig stolt over at dette er et norsk-finansiert prosjekt? Jeg ble imponert over Fagforbundets representanter, deres engasjement og kunnskap og, ikke minst, villighet og åpenhet til å lære. Jeg ble minnet på en rekke viktige prinsipper om internasjonal solidaritet og hvorfor de er viktige. Tusen takk for turen!
Har du spørsmål, ta kontakt med:
