– Da vi fikk vårt første barn, hadde jeg veldig lyst til å vise at vi hjalp noen andre barn som ikke hadde det like godt som ham. Å ha et dedikert fadderbarn, det ble riktig for oss den gangen, forteller Kvinnesland på telefon fra Stavanger. 

– Vi fikk jevnlige oppdateringer, som når han skulle begynne på skolen, hva de lærte og utviklingen i barne- og ungdomsårene. Dette var det viktigste, bildet og at vi fikk historier om barnet og noen tegninger. Ungene våre syntes det var spennende i begynnelsen, men jo eldre de ble desto mindre brydde de seg. 

Jeg mener dette er mer bærekraftig. Er det krise i Sudan, så kan dere bruke pengene der. Velger jeg å støtte noen, har jeg gitt dere den tilliten. 

Elisabet Kvinnesland

Helheten 

Etter hvert som ungene vokste, vokste også fadderbarna. Kvinnesland fikk stadig nye barn og mer informasjon, men tilknytningen var ikke lenger like stor. 

– Jeg tenkte på at dette måtte kreve mye administrasjon. Vil gjerne støtte arbeidet deres, men det viktigste for meg er at dere bruker pengene der de trengs mest. 

SOS-barnebyer har nå lagt nytt innhold i fadderbegrepet, og Kvinnesland er i dag det som heter «SOS-fadder». Da bidrar hun til helheten i arbeid vårt – det kan være vannprosjekter i Somalia, prosjekter for å få barn ut av barnearbeid i Ghana, eller å ta vare på barn som har blitt alene etter den massive krigføringen i Gaza. Felles for alt arbeidet er at det fortsatt handler om tiltak som sørger for at flere barn skal kunne vokse opp i en familie, og aller helst sin egen. 

– Jeg mener dette er mer bærekraftig. Er det krise i Sudan, så kan dere bruke pengene der. Velger jeg å støtte noen, har jeg gitt dere den tilliten, mener Kvinnesland. 

Egentlig ren godhet 

Et annet viktig aspekt ved utfasingen av barnefadderskap, er økt bevissthet om personvern og strengere lovgivning. I SOS-barnebyer har vi erkjent at det ikke er riktig at bilder og personopplysninger om barn i våre programmer spres utenfor vår kontroll. Barn som har vokst opp i barnebyene våre har også uttrykt at de ikke ønsker merkelappen «SOS-barn». Det kan ha handlet om brevveksling og bilder, eller det å være et SOS-ansikt utad til verden.  

– Jeg tenker at det bare skulle mangle at vi bidrar, vi som er så privilegerte. Oppfordrer alle til å tenke over dette, og velge bærekraftig støtte som går dit behovet til enhver tid er størst.