I baugen på en smal, liten trebåt i det sørøstlige Ghana står en ung gutt og nøster opp meter på meter med fiskegarn. Båten er malt i blåfarger og dekorert i svart skrift med salme 91 – en bønn om en trofast Gud som gir skjold og vern mot nattens redsler. Antagelig er han langt hjemmefra og fullstendig prisgitt lokale fiskesjefers brutale arbeidsregime. Rundt den enorme innsjøen Volta anslås det at rundt 50 000 barn i alderen 5 til 17 år blir brukt som billig arbeidskraft. Flertallet er kjøpt og betalt av lederne i den lokale fiskeindustrien fra desperate, fattige foreldre som ikke ser noen annen utvei for barna sine. Et av dem var Teye Abrantie. For noen år sien var det han som stod og nøstet fiskegarn på tom mage.

– Jeg vet ingenting om avtalen som mamma gjorde, hvor mye jeg ble solgt for. Men da pappaen min døde, var det ingen som kunne ta vare på oss siden mamma er blind. Hun bestemte seg for å selge meg til en fiskeleder da jeg var 14 år gammel for å få penger, forteller han.

– Jeg var redd. Jeg hadde aldri vært på en elv før og ante ikke hvordan jeg padlet med kano. Så jeg ble slått mye i starten når jeg gjorde feil.

Teye var 14 år da moren solgte ham til en fiskeleder

– Jeg syntes det var forferdelig trist å reise hjemmefra. Jeg ville ikke reise fra søsknene mine.

Den nå 18 år gamle unge mannen er vokst opp i et fattig fiskersamfunn helt sør i Ghana, ikke langt fra kysten og rett ved utløpet av Volta-elven som renner ut av verdens største menneskeskapte innsjø. En innsjø full av tilapia, østers og malle som brødfør store deler av den ghanesiske befolkningen. Da Teyes mamma inngikk avtalen om å selge han som arbeidskraft hos en lokal leder i fiskeindustrien, endte ferden i Akosombo. Noen timers kjøretur unna, først med bil og så med båt.

– Jeg var redd. Jeg hadde aldri vært på en elv før og ante ikke hvordan jeg padlet med kano. Så jeg ble slått mye i starten når jeg gjorde feil.

Ønsker så små barn som mulig

I innsjøen Volta er det både krokodiller, alligatorer og slanger.

Han vet at Teyes historie dessverre er langt fra unik. I fattige områder langs kysten er stadig lokale fiskeledere eller deres mellommenn på tur. På jakt etter unge arbeidstakere som de behandler nærmest som slaver.

Vi hører historier om barn som blir tvunget til å dykke under vann for å fikse garn som har satt seg fast, og som blir lemlestet av krokodiller.

Klaus Quansah, sosialarbeider ved Lake Volta for SOS-barnebyer i Ghana.

– Mitt inntrykk er at de ønsker å få inn barn så tidlig som mulig, gjerne i fem-seksårsalderen. Da er det lettere å integrere dem og de lever tett på fiskelederen. Det er større risiko for at eldre ungdommer rømmer. For de lever under virkelig tøffe forhold. De bor i små skur langs elven og vet aldri når de blir beordret ut for å fiske. De kan bli vekket ved daggry og være borte helt til kvelden. Mat får de først når de er tilbake på land og fiskelederen er fornøyd med dagens fangst.

Mens guttene er ute og fisker, har jentene ansvaret for fangsten. Fisken skal røykes og selges. Det er tungt fysisk arbeid for ofte svært unge jenter, som også risikerer å bli utnyttet seksuelt.

– Disse barna kommer fra familier som ikke har mye, og som strever med å ta vare på barna sine. Når en fiskesjef kommer på besøk til landsbyen, kan det virke som han tar en byrde fra skuldrene deres med lovnader om at barna deres blir tatt vare på. Noen ganger får foreldrene litt penger, mens andre ganger får de klær og mat. For mange foreldre oppleves dette som eneste mulighet til å gi barna sine en fremtid, sier Quansah.

Må skape arbeidsplasser sammen

De siste årene er det først i nyere tid at antall barn i arbeid har økt globalt. Konflikter, kriser og koronapandemi har tvunget flere ut i fattigdom, og 160 millioner barn jobber i stedet for å gå på skole, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). 60 prosent av disse barna er involvert i fiske- og havbruk, og Afrika er det kontinentet med flest barn i arbeid.

–  For oss er det særlig viktig å ta tak i rotårsakene til at familier havner i en så kritisk sårbar livssituasjon. Vi må se på hva de trenger for å bli i stand til å ta vare på sine egne barn.

Alexander Mar Kekula, nasjonaldirektør i SOS-barnebyer i Ghana.

Bare i Ghana er det snakk om to millioner barn.

– Det er alarmerende tall. Vi må sørge for at vi kan nå ut til flere av disse barna, sånn at de får gå på skole i stedet. Det er den eneste måten vi kan bryte den onde fattigdomssirkelen, sier Alexander Mar Kekula, Han forteller at SOS-barnebyer i Ghana så at det var nødvendig å vri innsatsen over mot forebygging, for å kunne nå enda flere barn.

–  For oss er det særlig viktig å ta tak i rotårsakene til at familier havner i en så kritisk sårbar livssituasjon Vi må se på hva de trenger for å bli i stand til å ta vare på sine egne barn. Når folketallet i Ghana stiger og arbeidsledigheten øker, må vi rette innsatsen mot å sørge for at flere foreldre får inntektsbringende arbeid. Å styrke sårbare familiers økonomi er ekstremt viktig, når vi vet at fattigdom er en av de viktigste driverne til barnearbeid. Da kan vi ikke vente til de har fått seg en jobb. Vi må skape arbeidsplassen, sammen med dem.

Sendt tilbake av søsteren

SOS-barnebyer i Ghana er opptatt av å dyrke det de er gode på, og samarbeide med andre ideelle organisasjoner som har annen fagkompetanse. For et år siden falt valget på å inngå et samarbeid med den ideelle organisasjonen «Challenging Heights», som jobber for å forhindre barnearbeid. De har i det siste tiåret kartlagt barn som har blitt ofre for menneskehandel i fiskeindustrien langs Lake Volta, og tatt ulike grep for å frigjøre dem fra kontraktene og avtalene foreldrene har inngått på deres vegne. De tar direkte kontakt med fiskesjefene, og noen ganger er dialog tilstrekkelig for å oppheve de ofte uformelle avtalene. Men «Challenging Heights» må også bruke makt og true med rettslig forfølgelse, sier sosialarbeider Quansah.

Problemet tidligere var at «Challenging Heights» ikke tok tak i foreldrenes og familiens utfordringer, og her kommer vi inn. For hvis vi ikke styrker familiene, tar det ikke lang tid før barna deres blir sendt ut på nytt.

Klaus Quansah, sosialarbeider i SOS-barnebyer

– De frigitte barna tar de deretter med seg til et rehabiliteringssenter. Der er barna i minimum seks måneder før de blir gjenforent med familien. Problemet tidligere var at «Challenging Heights» ikke tok tak i foreldrenes og familiens utfordringer, og her kommer vi inn. For hvis vi ikke styrker familiene, tar det ikke lang tid før barna deres blir sendt ut på nytt eller hentet tilbake av en forulempet fiskeleder.

Det var tilfellet for Teye, etter noen måneder i det han beskriver som et fangenskap. Han forteller at han var lykkelig over å bli reddet ut av representanter fra «Challenging Heights», og ikke minst over å bli gjenforent med familien sin. Samtidig var flere familiemedlemmer fortvilet over at han ikke lenger kunne sikre dem pengene fra kontrakten.

– Den eldre søsteren min tok meg tilbake til mannen jeg hadde blitt reddet fra, som nå var illsint og behandlet meg enda verre enn før. Iblant kom søsteren min innom for å hente betaling for jobben jeg gjorde. Jeg var der i rundt to år før jeg ble hentet ut. Denne gangen for godt, sier Teye.

– Jeg hadde vært død om jeg ikke hadde blitt reddet!
Se filmen der Teye, forteller:

Da han ble reddet for andre gang, var han 17 år gammel og hadde gått glipp av mye skolegang. Det ble vanskelig å komme i gang igjen, og siden han nærmet seg 18 år, sørget SOS-barnebyer for en annen løsning for Teye.

Vil ha systemendring

Klaus Quansah forteller at de har tett oppfølging av familier som får barna sine tilbake, og at SOS-barnebyers bidrag inn i samarbeidet med «Challenging Heights» allerede har skapt store ringvirkninger. På bare ett år har de bidratt til å befri 149 barn og nådd ut til over 100 foreldre og omsorgspersoner.

– Det er når vi styrker familier, at vi faktisk redder barn og gir dem andre muligheter. Dette samarbeidsprosjektet har vært svært positivt for mange foreldre. Når foreldrene har en jobb og kan forsørge familien, er det mye lettere å være en god omsorgsperson. Nå er barna deres på skolen, i stedet for å bli utnyttet i tunge og farlige jobber.

– Det er veldig viktig at vi jobber med påvirkningsarbeid både overfor lovgivere for å gjøre det enklere å dømme bakmenn, og for å endre holdninger. Rett og slett folkeopplysning om et barns verdi.

Nasjonaldirektør Kekula

Han forteller om hvordan de konkret jobber sammen med foreldre for å se hvilke muligheter som finnes for inntektsbringende arbeid. Det kan dreie seg om å selge matvarer de har dyrket selv på det lokale markedet. Eller starter med å røyke fisk i sin egen lille bedrift. Når en realistisk plan er utviklet, må den godkjennes hos en komité som utløser startkapital og mulighet for lån. Skal man drive med fiskeforedling er for eksempel et kjøleskap det første man må ha penger til å få tak i. Foreldrene får jevn oppfølging av SOS-barnebyers sosialarbeider, som også gir viktige råd om økonomistyring og markedsføring.

– Jeg vil si at SOS-barnebyer kom inn i dette prosjektet i Ghana på et veldig riktig tidspunkt. Med høy inflasjon fikk familier i en allerede vanskelig livssituasjon det enda tøffere, og enda flere barn ble utsatt for barnearbeid. Samtidig bør det ikke ende der, at vi sier oss fornøyd med å redde barn og reintegrerer dem hos familien sin. Vi må ha rettslig forfølgelse og tiltale mot fiskelederne. I dag har de mye makt og bestikker systemet. Det kan ikke være slik at barnearbeid er normalen og noe vi lukker øynene for, sier Quansah.

Nasjonaldirektør Kekula utdyper:

–  Det er veldig viktig at vi jobber med påvirkningsarbeid på ulike måter. Det handler både om å påvirke lovgivere for å gjøre det enklere å dømme bakmenn, og om å endre holdninger. Rett og slett folkeopplysning om et barns verdi – at de skal bli ansett som viktige å ivareta. Det er barna som bærer fremtiden til dette landet på sine skuldre, avslutter han.