Roberto het han. Den fem år gamle gutten som kom mot dem med vevde vennskapsbånd som han solgte rett ved hotellet der de bodde. Egentlig skulle Randi og søsteren vært i Cancun på rundreisen sin i Mexico, men på grunn av en syklon hadde de havnet helt tilfeldig i en liten landsby uten noe særlig turister. Der var det en liten strand, og ved den stranda et enslig hus. I det lille huset bodde Roberto sammen med bestemoren sin. Det var hun som hadde laget vennskapsbåndene. Randi og søsteren kjøpte armbånd av Roberto både den dagen og dagen etter, og pratet med ham på spansk. Den fem år gamle guttens historie gjorde inntrykk. De skjønte at han ikke hadde et enkelt utgangspunkt.

Jeg sa til søsteren min: «Tenk om vi kunne gjort noe for ham!

Randi, mangeårig giver og testator

Vi ble fort enige om at vi i alle fall kunne gjøre noe for en annen liten Roberto. Og da vi kom hjem, bestemte vi oss for å bli faddere i SOS-barnebyer. Det har vi begge to vært siden, forteller hun.

Se litt lenger

Siden har det blitt 36 år som fast giver til SOS-barnebyer. Randi er nå 89 år gammel, og kan se tilbake på et rikt liv med en kontinuerlig utferdstrang. Hun har besøkt 52 land, i tillegg til Grønland og Svalbard, og har bodd og jobbet i utlandet i flere perioder og snakker også flere språk. Randi er ikke så interessert i å se bakover, det har hun ikke tid til.

– Tid har man ikke så mye av når man er 89 år. Vi skal alle dø en gang, men det er ofte noe man ikke snakker så mye om. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er ikke sånn at jeg går og tenker på det fra dag til dag, men jeg er en praktisk person og jeg vil gjøre det enkelt for de som skal rydde opp etter meg. Randi har bestemt seg for at store deler av arven hennes skal gå til arbeidet SOS-barnebyer gjør for barn og familier i krise rundt om i verden. Det som startet med møtet med fem år gamle Roberto på en strand i Mexico i 1988, vil skape ringvirkninger i mange tiår etter hennes død. Det hun selv kaller et naturlig punktum, er altså mer for et komma å regne.

– Et lite menneske som meg utgjør ikke en så stor forskjell, men det kan likevel bety en endring for mange. Det er flere i Norge som sitter godt i det, og som jeg tror har anledning til å sette av noe til en god sak selv om de også vil gi noe til livsarvinger. Det er noe med å se litt lenger enn sin egen nesetipp. Jeg håper vi er mange som velger å etterlate oss arv til noen som virkelig trenger det, i stedet for at det går til noen som har mer enn nok fra før.

Størst behov

For Randi vet at pengene hun etterlater seg vil komme til nytte, etter å ha fulgt SOS-barnebyers arbeid tett i flere tiår.

Det har vært mange organisasjonsendringer, og bilder, nyhetsbrev og oppdateringer har tikket inn jevnlig. Først fra to fadderbarn i Mexico, mens hun de siste årene har støttet SOS-barnebyers arbeid i Liberia. Der har hun latt seg imponere over hvordan de ansatte i barnebyen i hoved-staden Monrovia jobber for hele lokalsamfunnet, spesielt under pandemien. Hun forstår godt valget SOS-barnebyer har gjort om at man ikke lenger skal knytte seg til et fadderbarn.

Jeg vil at pengene mine skal brukes der det er størst behov og hvor de kan gjøre mest nytte.

Randi, mangeårig giver og testator

– SOS-barnebyer hjelper så veldig mange barn over hele verden, som kanskje ville blitt gående i slummen, men som i stedet får en tilnærmet normal barndom. Jeg var aldri i tvil om at jeg ville tilgodese SOS-barnebyer i mitt testamente.

Randi har jobbet mesteparten av sitt liv i det som den gang het Teledirektoratet (nå Telenor), og som også har gitt henne mulighet til å jobbe internasjonalt i Genève og London i nesten ti år. Hun har alltid elsket å reise, og dro av gårde så fort hun tjente egne penger. Nå tilbringes noe av vintrene på Tenerife, og hun har alltid en eller annen tur under planlegging.

– For meg er det fremdeles greit å reise. Jeg er oppegående både i hodet og beina som jeg pleier å si, gudskjelov. Hadde jeg ikke vært så gammel, skulle jeg tatt meg en tur til Liberia, men jeg har jo blant annet vært i nabolandet Sierra Leone tidligere. Med bilder og rapporter fra SOS-barnebyers arbeid i Monrovia, kan jeg nesten se for meg hvordan de har det der, smiler hun.

Avslappet forhold til døden

Dagene hjemme i Oslo brukes på stolpejakt (hun samlet 323 poster i fjor), til akvarellmaling og ulike former for lappeteknikk og håndarbeider. Ofte er hun på utstillinger, og iblant stiller hun ut selv også. Og så er det vinklubben, torsdagsklubben, husflidslaget og telepensjonistene.

– I torsdagsklubben har vi vært en god gjeng, men nå er vi bare fire stykker igjen og jeg er eldstemann. Ingen lever evig. Jeg tok opp dette med testament og fremtidsfullmakt en gang i vinklubben, hvor det var en som kommenterte at hun syntes jeg var makaber som snakket om det. «Skal du ikke dø du da?» spurte jeg, og så lo vi.

Om hun overlever sine to yngre søstre eller ikke, slipper de å ta ansvaret for Randis dødsbo. Alt det praktiske er avklart i testamentet den dagen hun ikke er mer. Det synes hun er greit å vite.

– Jeg har et veldig avslappet forhold til døden. Jeg har reist mye og sett ting som får en til å tenke litt. Jeg har sett mye flott, men også mye trist. Det er godt å kjenne på at arven etter meg vil gjøre en forskjell for noen og gi noen et bedre liv. 

Lurer du på hvordan eller hvorfor testamentere?