– Det er så mange historier. Noen ganger tenker jeg bare: «Wow! Vi gjør i alle fall noe godt for denne familien og for dette lokalsamfunnet».

Ordene tilhører Nelson Mmari. For ett år siden var han med på å rulle ut SOS-barnebyers gatebarnprosjekt i Tanzania. Det fantes allerede noen hjelpetiltak for barn som lever uten omsorgspersoner i bygatene, men en brikke manglet: Noen som kunne ta tak i rotårsakene til at så mange barn reiser hjemmefra.

Skal vi lykkes, må vi ta tak i både barna og familienes situasjon.

Nelson Mmari, SOS-barnebyers gatebarnprosjekt

– Det har vært mange forsøk på tiltak fra myndighetene, men de kunne ingenting om «push og pull»-faktorer. Barn fra hele Tanzania reiser lange avstander for å komme inn til de store byene. Myndighetene har forsøkt å kjøre de hjem igjen med buss i tusenvis av kilometer, uten noen form for oppfølging. Da ender de tilbake på gata, sier Mmari.

– Skal vi lykkes, må vi ta tak i både barna og familienes situasjon.

De vonde følelsene

Hvor mange barn som lever på gata, uten foreldre eller voksne omsorgspersoner, er nær sagt umulig å telle. I en stor studie fra den afrikanske union, Unicef og SOS-barnebyer, anslås tallet bare på det afrikanske kontinent å være så høyt som 35 millioner. De fleste av disse bor på gata i store byer, og svært mange av dem finner du i land som Tanzania i det østlige Afrika. De kommer som regel fra et liv i fattigdom, og reiser langt hjemmefra for å finne inntektsbringende arbeid.

– Enten reiser barna frivillig eller så blir de oppfordret av foreldrene sine. De ser ingen muligheter der de er, og søker lykken i de store byene. Noen har venner som har reist i forveien og opplever det som en spennende mulighet. Andre reiser med foreldrene sine, men så har de mistet hverandre av en eller annen grunn. Andre igjen flykter fra foreldrene sine, fra vold og mishandling. Og det er flere historier om jenter som flykter fra forsøk på tvangsekteskap, forteller Katrine Vincent, fagleder i SOS-barnebyer.

Det finnes barn i alle aldre på gata. Noen blir født der, andre kommer dit som unge voksne. De har til felles at de lever under svært tøffe forhold. En ting er kampen for å stilne den verste sulten. Mange tigger, noen stjeler og andre igjen prøver å selge ting eller gjøre små jobber som å pusse sko eller jobbe som bærere. Noe annet er kampen for å stilne de vonde følelsene. De som følger med når man lever et liv ingen barn skal måtte leve.

– Det er en av våre største utfordringer, å jobbe med barn som er psykisk syke, forteller Mmari.

– Mental helse er dessverre et nytt tema i Tanzania, og behovet er enormt sammenliknet med størrelsen på hjelpeapparatet. Mange barn og unge på gata blir stoffavhengige. De bruker lim og marihuana til å døyve de vonde følelsene sine. Å jobbe med avrusing av barn og mental helse er ressurskrevende. Vi ser etter dette første året at det er to av våre største utfordringer, og som vi har måttet jobbe med at myndighetene forstår og prioriterer.

Mange lag

For samarbeid med myndighetene og andre lokale samarbeidspartnere, mener Mmari er avgjørende skal prosjektet lykkes. I førstelinjen på gata er det ikke SOS-barnebyer som står, men sosialarbeidere ansatt av myndighetene eller andre ideelle organisasjoner. Mmari forteller om det møysommelige arbeidet sosialarbeiderne gjør for å komme i kontakt med barn som lever uten grenser, og som har erfart at voksne ikke er til å stole på. Hver morgen og kveld er sosialarbeiderne ute på ulike steder hvor de vet at barna ofte er. De deler ut litt kjeks, spiller fotball sammen og får kontakt og tillit gjennom å leike og ha det gøy.

– Etter hvert åpner sosialarbeiderne opp om hvilke muligheter som finnes. Noen ganger har de også med seg barn som har bodd på gata tidligere, som deler sine historier om at endring faktisk er mulig. Ryktet sprer seg, barna følges opp over tid og etter hvert ønsker flere å bli med på rehabiliteringssenteret. Om de trenger helsehjelp, har de få eller ingen andre muligheter enn å søke seg dit.

Det er på rehabiliteringssenteret at SOS-barnebyers kompetanse kommer til sin rett, forteller fagleder Vincent.

– Vår styrke er familiegjenforening og forebygging, noe som er kjempekomplekst. Derfor skyr mange å jobbe med denne tematikken, det er så mange lag. Gudene vet hva barna på gata kan ha opplevd. Det er så ulike historier, sier Vincent og kommer med noen eksempler:

– En kan ha havnet på gata fordi hun har funksjonsnedsettelser og har opplevd masse stigma hjemme og i lokalsamfunnet der hun bor. Mens en annen hadde håp om å bli profesjonell fotballspiller i Europa, og så hovedstaden som det riktige første steg på veien. Noen er på rehabiliteringssenteret i veldig kort tid og det er enkelt å spore opp familien til vedkommende, mens med andre kan det ta lang, lang tid før de er klare.

Når tilliten er etablert, kan vi jobbe med hvem de er, hvor de kommer fra og spore opp eventuell familie.

Nelson Mmari, SOS-barnebyers gatebarnprosjekt

På rehabiliteringssenteret gjør de ansatte alt de kan for at barna skal føle seg trygge, sett og akseptert. Det er psykososial hjelp, rådgivning, leker, men også aktiviteter og oppgaver som gjør at de kjenner mestring. Enkle ting som å hjelpe til med ulike husholdningsoppgaver for eksempel. De får medisinsk hjelp, hjelp med vask og hygiene og rene klær.

– De skjønner etter hvert at de ansatte på senteret er hyggelige og vil dem vel, forteller Mmari.

– Når den tilliten er etablert, kan vi jobbe med hvem de er, hvor de kommer fra og spore opp eventuell familie. Ofte holder barna tilbake informasjon, men at de får tillit til oss og tør å være ærlige om hvorfor de dro, er helt avgjørende. Skal vi få til en god gjenforening med familien og lokalsamfunnet, må vi jobbe med de årsakene.

Utenfor det store fellesskapet

Det er på ingen måte slik at det er riktig for alle barn å reise hjem til familien sin. Noen har ikke en familie å reise til, andre foreldre er ikke i stand til å ta vare på barna sine og noen barn har blitt såpass gamle og selvstendige at de heller ønsker å jobbe og skape sitt eget hjem. Hvis de er gamle nok, kan de få opplæring i yrkesfag og jobbe med inntektsgenererende aktiviteter i stedet for å flytte hjem. Samtidig er det svært mange foreldre som lengter etter å få barna sine hjem, forteller Mmari.

– Jeg husker godt en mamma som aldri trodde hun skulle få se gutten sin igjen. Hun hadde mentalt måttet begrave ham for å klare og gå videre i livet. Da vi kom dit med ham trodde hun at vi kom med et spøkelse, hun gråt og gråt. Hele landsbyen kom. En annen gang fant vi et barn på gata som ikke klarte å si et ord på tre dager. Han var nesten utsultet. Etter noen dager på sykehus gikk det bedre, og han åpnet opp. Det viste seg at familien og gutten hadde kommet bort fra hverandre ved en tilfeldighet, og familiemedlemmene hans hadde leita og leita etter ham. Å se denne gutten komme tilbake til familien sin, det er ekstremt inspirerende.

– Jeg husker godt en mamma som aldri trodde hun skulle få se gutten sin igjen. Hun hadde mentalt måttet begrave ham for å klare og gå videre i livet. Da vi kom dit med ham trodde hun at vi kom med et spøkelse, hun gråt og gråt.

I andre tilfeller må man derimot jobbe mye med å gjenopprette gode familierelasjoner. Noen foreldre har sett for seg at barnas reise fra lokalsamfunnet til byen, skulle bli en inntektskilde for familien og er kanskje skuffet over barnet sitt. Det er viktig å jobbe med foreldrenes forståelse av hva barnet har vært utsatt for, og realitetene ved å reise alene til byen.

– Vi jobber mye med positiv foreldretilnærming og voksnes holdninger til barn, også på samfunnsnivå. Barna som bor på gata holdes utenfor det store fellesskapet. De blir kalt for tyver og sammenliknet med dyr. Det er så mye stigma, men disse barna er bare barn som alle andre barn, sier Mmari.

For SOS-barnebyer går det relasjonelle og det praktiske hånd i hånd. Hele sikkerhetsnettet rundt familien skal ivaretas: Hvilke muligheter finnes der de bor for inntektsbringende arbeid? Hvem kan de kontakte om de trenger hjelp? Hva slags oppstartskapital trenger de for å komme i gang, for eksempel med å dyrke eller selge mat?

– Vi gir de ikke alt de trenger, men det som skal til for å få ballen til å rulle så de kan bli selvstendige. Noen ganger er det bare små ting som må på plass, sier Mmari.

Kunnskap og ressurser

Dette er en ganske annen tilnærming enn å sette barn fra gata på en buss, frakte de langt av gårde og håpe på det beste når de blir sluppet av. Kunnskapsoverføring, både om metode og rettigheter, er fokus hele veien for Mmari og teamet hans.

– Det er et poeng at vi ikke gjør dette alene, men at vi samarbeider, utfyller og lærer av hverandre. Vi har blant annet utviklet en mal til myndighetene og retningslinjer for gjenforening. Og, vi delte nylig erfaringene våre fra prosjektet på en konferanse med over 1000 mennesker som jobber i sosial sektor i Tanzania. Det er kjempeviktig å spre kunnskap. Kunnskap og ressurser er det som skal til for å lykkes.