Wairegis far gjorde narr og var på ham for alt fra hvordan han oppførte seg, til karakterene på skolen. Ingenting Wairegi gjorde var godt nok, og faren kunne rope og skrike til ham for den minste ting.

Juling og avvisning

Fra han var seks år gammel, ble Wairegi jevnlig slått av faren sin. Hardt.

–  Pappa kunne aldri si noe på en rolig måte. Han blåste opp hver minste lille ting, og ga meg pryl. Julingen var fryktelig. Jeg tenkte, hvorfor gjør han dette mot meg? Jeg følte at jeg ikke hørte til i familien min, og lurte på hvorfor jeg hadde blitt født inn i en familie hvor jeg ble så avvist, sier Wairegi.

Holdt det inne

Den en gang så gløgge eleven, med gode karakterer, sluttet å engasjere seg i skolearbeidet. Karakterene ble deretter. Volden han ble utsatt for hjemme, påvirket sterkt den mentale helsen hans. Wairegi var lei seg, men holdt alle følelsene og tankene sine for seg selv. Han følte seg helt alene i verden.

–  Jeg hadde mye vondt. Jeg tok smertestillende nå og da, men hodepinen ga seg ikke.

Jeg tenkte, hvorfor gjør han dette mot meg? Jeg følte at jeg ikke hørte til i familien min, og lurte på hvorfor jeg hadde blitt født inn i en familie hvor jeg ble så avvist.

Wairegi

Ville ikke mer

Wairegi var en gutt som hadde det veldig vanskelig.

–  En gang jeg var hjemme alene, fant jeg en flaske parafin og tok to slurker av den. Så la jeg med ned og ventet på at noe skulle skje. Jeg trodde parafinen skulle være så giftig at den tok livet av meg. Men ingenting skjedde. Jeg husker bare den vonde smaken. Da mamma kom hjem, lot jeg som ingenting. Jeg har aldri fortalt henne om det.

Noe måtte skje

Da Wairegi var 13 år, tok moren kontakt med SOS-barnebyers familieprogram for å få rådgivning og hjelp. Den før så blide sønnen hennes hadde blitt en stille og innesluttet gutt.

–  Jeg visste ikke hvordan jeg skulle beskytte sønnen min mot julingen.

Også Wairegis mor ble jevnlig utsatt for ektemannens raseri og vold. Hos SOS-barnebyers familierådgivere møtte de støtte og forståelse. De var ikke den første familien rammet av familievold i Kenya.

Utbredt problem

Rapporten 2019 Violence against Children Survey in Kenya (pdf) viser at fysisk vold, i hovedsak utført av foreldre eller andre omsorgspersoner, rammer to av fem jenter og annenhver gutt. Verdens helseorganisasjon estimerer at en milliard barn fra 2-17 år opplevde fysisk, seksuell eller emosjonell vold i 2020.

Noen som så og forsto

Hos SOS-barnebyers familieprogram traff Wairegi familierådgiver Josephine Rombo. Hun ble redningen hans. De snakket sammen hver eneste uke, og etter hvert skjønte hun at han var en dypt deprimert gutt.

–  Han var i en veldig smertefull tilstand, og klarte ikke slippe taket på de vonde minnene fra barndommen – volden og avvisningen fra faren. Wairegi var glad i faren sin og ønsket seg en farsfigur og en god far-sønn-relasjon. Men jo hardere Wairegi prøvde, jo verre ble volden og kjeftingen, forklarer Josephine Rombo.

Vold ødelegger barn

Vold påvirker barns mentale helse svært negativt, og kan føre til livslang dårlig psykisk helse.

Wairegi innrømmer at volden han har vært utsatt for, har tatt fra han store deler av barndommen.

–  Mishandlingen forandret meg til en engstelig og innesluttet gutt. Jeg ble redd for å snakke fordi jeg trodde folk ville dømme meg ut fra hvordan jeg uttrykte meg, og det fratok meg mange muligheter. Det hemmet meg. 

Hvis jeg ikke hadde hatt en så vanskelig barndom, ville jeg vært en helt annen person nå.

Wairegi

Stor endring…

Nå er Wairegi 19 år. År med terapi har gjort det lettere for ham å snakke om barndommen. Han bor sammen med moren og lillebroren, i en to-roms i en forstad utenfor Nairobi. Dit flyttet de for å komme unna volden og sinnet til den alkoholiserte faren.

…tar tid

Det å snakke seg igjennom opplevelsene og følelsene rundt dem har vær til stor nytte for Wairegi, og gjort byrden av barndommen lettere å bære. Josephine foreslo også at han kunne prøve å nærme seg faren – snakke om det som skjedde, for å kunne legge det bak seg.

– Forholdet mitt til faren min er litt ambivalent, sukker Wairegi, og ser ned på hendene sine.

– Vi er ikke helt der ennå. Men jeg kan i hvert fall si at forholdet mitt til faren min har vært bedre de siste fem månedene, enn det har vært på 18 år.

Frihetsfølelsen

Med god støtte fra familieprogrammet er Wairegi nå i gang med andreåret på en universitetsutdannelse i informasjonsteknologi. Årene med terapi har gjort at han nå er «90 prosent helet», som han sier. Han får fortsatt oppfølging fra Josephine på telefon, WhatsApp eller ansikt til ansikt, når han trenger det.

– Når jeg kan kjenne at jeg har fått løftet hele barndommens byrde av skuldrene mine, da er jeg fri. Og det er den friheten jeg går for nå. Hvis jeg blir helt trygg på meg selv, har jeg mer å gi til menneskene rundt meg. Hadde det ikke vært for motivasjonen, alle samtalene og hjelpen til å åpne opp, ville jeg ha vært et veldig mørkt sted nå. Kanskje hadde jeg ikke orket å leve. Nå har jeg mot til å møte de som er vanskelig, mot til å stå opp hver morgen og til å si hva jeg mener.

* Navnet er endret av hensyn til personvernet.

SOS-barnebyers sosialarbeider Josephine Rombo forteller om hvordan hun jobber med barn og unge.

Les mer om arbeidet vårt: