Ines selger 400 boller om dagen

For to år siden gikk ingen av de ni barna på skolen. Dette er historien om hvordan noen sekker mel bidro til å endre livet til en hel familie.

Moren til Betty i rød t-skjorte og skaut og blomstrete skjørt, står i salgsboden med et stort bredd med boller foran seg. Betty står ved siden av, hun har lys blomstrete kjole og lyseblått forkle. Begge smiler. Foto: Paal Audestad

Hver morgen står Ines (44) opp klokken fem. Hun blander store mengder mel, sukker, vann og gjær og setter deigen til heving utenfor huset i Livingstone i Zambia. Så plasserer hun bakebollen på hodet og rusler ned til markedet. Der steker hun brett på brett med boller i kullovnene i boden sin. På gode dager tjener Ines 600 zambiske kwacha, nesten 500 norske kroner. Livet er ikke til å kjenne igjen.

– Før spiste vi bare ett måltid om dagen, nå spiser vi tre. Jeg har også begynt på skolen. Det liker jeg, sier datteren Betty (12).

Se filmen nederst i saken.

Mel på kreditt

Tidligere måtte barna hjelpe moren på markedet i stedet for å gå på skolen. Det fantes ikke penger til skolebøker og skoleuniform. Melet kjøpte Ines på kreditt, men overskuddet holdt ikke til annet enn litt mat. I tillegg til hennes egne ni barna, hadde hun ansvar for barnebarn og et barn som hadde mistet begge foreldrene.

– Situasjonen var veldig vanskelig og jeg kjente at det gjorde vondt inni meg. Jeg jobbet så hardt jeg kunne for at barna mine skulle få et bedre liv. Hele tiden på utkikk etter muligheter til å tjene penger, sånn at barna skulle slippe å tigge hos naboene, sier Ines.

Det hjalp heller ikke at det lille ektemannen tjente på strøjobber, sjelden kom familien til gode.

Betty med lys mønstrete kjole sitter på sengekanten og leser i ei bok. Foto: Paal Audestad
Betty vil gjerne bli lærer og synes det er flott å endelig kunne få gå på skolen.

Tre konkrete tiltak

– Hør på meg! sier Ines. – Du hører at jeg ikke kan snakke engelsk skikkelig. Jeg har ikke gått på skole, og sånn skal ikke mine barn ha det. Jeg vil at alle barna skal få utdannelse, slik at de kan ta vare på seg selv. Nå har de endelig mulighet til det, og det er jeg svært takknemlig for, sier Ines – mens hun kikker inn i kullovnen i markedsboden og sjekker at bollene ikke brenner seg.

– Med utdannelsen jeg får nå, vet jeg at skal kunne ta vare på meg selv når jeg blir voksen.

Betty

Endringen skjedde da familien ble en del av SOS-barnebyers program som skal hindre at barn mister omsorgen fra foreldrene sine av årsaker som kan forebygges. I Livingstone er 370 familier med nesten 2000 barn med i programmet.

For Ines og familien var det spesielt tre ting som var avgjørende:

  • SOS-barnebyer dekket utgiftene til barnas skolegang for to sesonger.
  • Ines ble med i en av SOS-barnebyers spare- og lånegrupper.
  • Hun fikk fire 50-kilos melsekker som oppstart til en mer omfattende bolleproduksjon.

Drømmer om elektrisk bakerovn

Da trengte ikke lenger Ines kjøpe mel på krita. Hun kunne rette opp ryggen og legge til side et lite overskudd. Stadig oftere ble også mannen med til markedsboden. Hun kunne etter hvert servere barna sine tre måltider om dagen. Nå er åtte av dem tilbake på skolen, mens eldstemann snart følger etter.

– Jeg klarer å spare litt penger, sånn at jeg kanskje kan kjøpe meg en elektrisk stekeovn en gang i fremtiden, og hvem vet, muligens kan vi få råd til et større hus, sier Ines optimistisk.

I dag sover de eldste barna hos naboen, mens de yngste sover på noen tepper på ett av husets to rom. Ines og mannen sover på det andre. SOS-barnebyer skal nå gi ekteparet økonomisk veiledning i hvordan de kan utvide virksomhet og kanskje starte et bakeri. Deretter står familien så trygt på egne ben at de kan skrives ut av programmet.

Moren og Betty sitter på et teppe foran huset og lager bolledeig i ei blå balje. Huset er grått og laget av murstein, foran døra og vinduet henger det et klede. Foto Paal Audestad
Bollebakingen skjer like foran huset. Deretter bærer Ines deigen ned til markedet, hvor hun ruller ut og steker bollene.
Ines i rød t-skjorte, blomstrete skjørt i blått, svart og rødt, og med skaut på hodet står og måker kull inn i bakerovnen. Foto Paal Audestad
Økonomien er avhengig av at bollene ikke blir brent. Blir de svidd, selger Ines dem rimeligere eller gir dem til barna.

Vil bli lærer

For Betty betyr det at hun har fått foreldre som ikke lenger trenger å bruke all sin tid på å bekymre seg for at familien skal overleve. Nå er det til og med moro å hjelpe til med bollebakingen en lørdag i nye og ne. Ofte går det unna mellom 300 og 400 boller på en dag, i tillegg til friterte boller.

– Med utdannelsen jeg får nå, vet jeg at skal kunne ta vare på meg selv når jeg blir voksen. Jeg håper at jeg en dag kan bli en lærer, smiler Betty.

Betty med mønstrete lys kjole og smårutete forkle og korte fletter står på markedet og smiler stort. Foto Paal Audestad
Betty har fått tilbake troen på fremtiden.

Se filmen om Ines og bollebakingen: