Det har ikke regnet på fire år på Afrikas Horn. I området helt øst i Afrika kjemper millioner av mennesker mot alvorlig tørke, sult og underernæring. Samtidig har en krig på en helt annet kontinent sørget for skyhøye matpriser. Arbeidsledigheten stiger med inflasjonen, og dette skjer mens man prøver å komme seg på beina etter to år med pandemi og nedstengte samfunn.

– Dessverre ser vi hvordan sammenfallende kriser har gjort livsbetingelsene stadig vanskeligere for familier over hele verden. I Zimbabwe lever for eksempel over tre fjerdedeler av befolkningen i fattigdom, blant annet på grunn av matprisene som det siste året har steget med 137 prosent. I Sri Lanka opplever de hyperinflasjon. Der er det en kraftig økning i familier som ber SOS-barnebyer om hjelp fordi de ikke lenger klarer å ta vare på barna sine, forteller programrådgiver i SOS-barnebyer Norge, Anna Hamre.

– Vanskelige tider gjør ikke bare at barn mister tilgang på mat, gode boforhold og skolegang, men også at familier bryter sammen. Veldig ofte mister barn omsorgen fra sin egen familie av grunner som kan forebygges, og det kan vi ikke godta. Det viktigste vi i SOS-barnebyer gjør for å hjelpe flest mulig barn, er derfor å styrke familier og lokalsamfunn – vi gir familier mulighet til å skape gode hverdager og også mulighet til å takle kriser.

Flere bein å stå på

I Kelafo-distriktet i Etiopias Somali-region kan situasjonen synes håpløs. Dette er et grenseområde mellom nabolandene Somalia og Etiopia som er preget av mye konflikt. Menneskene som bor her, er nederst i det somaliske klansystemet. Nå er de i tillegg hardt rammet av den verste tørken på Afrikas horn på 40 år.

– Vi er faktisk den første organisasjonen som har etablert oss her med langsiktige programmer og ikke bare nødhjelp, forteller Zelalem Ashenafi, SOS-barnebyers prosjektkoordinator i Etiopia, med ansvar for å styrke familier i en kritisk livssituasjon.

– Vi begynte arbeidet vårt her for å gi de mest utsatte familiene flere bein å stå på. De hadde tilgang på naturressurser, men de visste ikke hvordan de best skulle utnytte dem. Og de manglet kunnskap om blant annet feilernæring, helse- og sanitærutfordringer.

En av dem som ble med i programmet, var Farhyia Mohamed Wardere. Hun er mamma til to jenter på fire og fem år, og strevde med å ta vare på to små barn samtidig som hun trengte inntektsbringende arbeid.

– Vi var i en veldig vanskelig situasjon før vi ble med i SOS-barnebyers familieprogram, men nå har livet mitt endret seg helt, forteller Wardere.

Gjennom ulike kurs og opplæring, blant annet i jordbruk, og gjennom deltakelse i en spare- og lånegruppe, har hun klart å dyrke en halv hektar matjord rundt huset der de bor. Den første avlingen som ble en suksess, gjorde at hun kunne tilbakebetale lånene, gjøre nye investeringer og samtidig sitte igjen med et lite overskudd. Wardere har blant annet kjøpt flere husdyr og reparert huset hvor hun og jentene bor.

– Jeg føler meg økonomisk trygg og selvstendig, sier Wardere.

Det smarteste vi kan gjøre, er å styrke den familien barna allerede har. Ved å gjøre dette og jobbe forebyggende i lokalsamfunn, sørger vi for at enda flere barn enn tidligere får hjelp.

Anna Hamre, programrådgiver SOS-barnebyer Norge

Tobarnsmoren har også blitt medlem av en landbruksforening for bønder, et samvirkelag, som sørger for at medlemmene deler kunnskap, utstyr og et felles økonomisk utbytte. Denne foreningen har vært helt avgjørende for det forebyggende arbeidet i regionen, mener prosjektkoordinator Ashenafi.

– I alle år har familiene som dyrker jorda i dette området vært avhengig av regnvann for å lykkes med avlingene sine. Den store elva Shebelle, som strekker seg fra høylandet i Etiopia og renner forbi videre sørøstover mot Somalia, har vært en totalt uutnyttet ressurs. Nå har vi sørget for en pumpe i denne elva som genererer vann til alle bøndene som er med i kooperativet. På den måten lykkes de med avlingene sine selv om regnet uteblir. Dette er et godt eksempel på hvordan vi jobber for å gjøre familier økonomisk uavhengige og mindre sårbare.

Ashenafi opplever at familiene som er en del av SOS-barnebyers programarbeid i Kelafo-distriktet klarer seg ganske bra til tross for svært krevende forutsetninger de siste årene, med både tørke, korona og borgerkrig.

– Økonomien er preget av høy inflasjon, og vi jobber kontinuerlig med å styrke sosialtjenester og øke ressursene ute i lokalsamfunnet slik at vi kan nå bredt. Samtidig ser vi at de familiene vi jobber med, som virkelig var nederst på samfunnsstigen, faktisk klarer seg ganske godt til tross for den verste tørkekatastrofen på 40 år.

Pengene strekker lenger

SOS-barnebyers viktige strategiarbeid frem mot 2030 har fokusert på nettopp dette: forebyggende programarbeid som vever det langsiktige sammen med det akutte. En slags tretrinns rakett: Vi er godt kjente i lokalsamfunnene hvor vi jobber, og hjelper familier på vei til å bli selvstendige og robuste. Om det skjer krevende samfunnsendringer, kriger og katastrofer, er vi allerede på plass og har et veldig godt utgangspunkt for å skifte til et nødhjelpsfokus. Vi vet hvor skoen trykker, hvor behovene er størst og vi kjenner menneskene. Og, når tiden er inne, vrir vi nødhjelpsprogrammene over i langsiktig arbeid.

– Vi nådde faktisk over én million mennesker gjennom nødhjelpsprogrammene våre i 2022.

Anna Hamre, programrådgiver SOS-barnebyer Norge

Vi var der, vi er der, vi blir der.

– Vi nådde faktisk over én million mennesker gjennom nødhjelpsprogrammene våre i 2022. Det er et veldig høyt tall, og sier noe om hvor viktig det er at vi klarer å se de ulike delene av arbeidet vårt i sammenheng. Det humanitære henger tett sammen med det langsiktige, og begge deler skal i teorien være en del av en sirkel der aktivitetene i alle fasene styrker hverandre, forklarer programrådgiver Hamre.

– Hva med alternativ omsorg som er det SOS-barnebyer er kjent for?

– Det er fremdeles behov for alternativ omsorg for barn som ikke lenger har eller kan bo hos sin egen familie, men det er aller siste utvei. Barnekonvensjonen erkjenner at barn bør vokse opp i et familiemiljø, og er krystallklar på at familier skal gis nødvendig beskyttelse og hjelp slik at de kan gi barna den omsorgen de har krav på. Det smarteste vi kan gjøre, er å styrke den familien de allerede har. Ved å gjøre dette og jobbe forebyggende i lokalsamfunn, sørger vi for at enda flere barn enn tidligere får hjelp. Strategiendringen om å jobbe forebyggende ser vi nå tydelige resultater av. Pengene strekker lenger, og det må de i en verden hvor det blir stadig mer utfordrende å være barn.

Et barn som alle andre

SOS-barnebyer er en av svært få organisasjoner som jobber med helhetlig støtte til familier i en kritisk livssituasjon. Det hjelper lite å tilby for eksempel utdanning av høy kvalitet til et barn som opplever vold hjemme, eller som kanskje ikke får nok mat. For å klare konsentrasjonsoppgaver og utvikle seg normalt, må først grunnleggende behov oppfylles. Noen ganger er det ikke så mye som skal til.

I Beira, den nest største byen i Mosambik, bor bestemoren Chica. En av mange besteforeldre med omsorgsansvar i byen som ble hardt rammet av sykloner i 2019 og 2021. Hundretusenvis fikk hjemmet sitt rasert. Samtidig er hiv/aids-raten høy. Det samme er fattigdommen. Et av Chicas barnebarn er fem år gamle Leila* som er født med en funksjonsnedsettelse som gjør at hun ikke kan gå.

– Mange behandler dem med funksjonsnedsettelser dårlig, men Leila er et menneske som et hvilket som helst annet menneske. Hun er en oppvakt jente som gjerne vil være sammen med de andre barna i nabolaget, forteller Chica.

Bestemoren har lenge etterlyst tilrettelegging og offentlig stønad til en rullestol sånn at Leila ikke blir isolert hjemme. Men, den hjelpen fikk hun ikke fra det offentlige. Gjennom familieprogrammet til SOS-barnebyer derimot, var det fullt mulig å skaffe femåringen en etterlengtet rullestol. Det gjør at Leila kan begynne i første klasse til høsten, akkurat som de andre nabojentene.

– Hun er sterk og smart, og det er ingen grunn til at hun ikke skal klare seg bra på skolen bare fordi hun har en fysisk funksjonsnedsettelse. Men, jeg er bekymret for hva som skjer hvis jeg faller fra før hun er stor nok til å klare seg selv. For hvem skal ta vare på henne da? Jeg håper bare myndighetene eller andre aktører har tiltak som kan støtte henne slik at hun kan fullføre skolen, få seg en jobb og bli selvstendig som voksen, sier Chica.

Den globale utviklingen går feil vei

– Det at vi er til stede i en hel landsby og ikke kun konsentrerer oss om barnebyen, gjør at vi fanger opp og hjelper barn som er i stor fare for å bli stående alene. Vår målgruppe er bedre tjent med at vi styrker hele lokalsamfunnet fremfor individet. Vi samarbeider også mye med lokale organisasjoner og aktører, som har mye kunnskap og ekspertise på områder som vi ikke alltid har internt. Det er en stor styrke, og gjør at vi har mye ressurser på lokalt nivå, mener Hamre.

Å sikre barn gode oppvekstsvilkår og gode liv, er en jobb som krever mer av oss som organisasjon enn noen gang.

– Det handler om å bidra til at et familieliv kan stables på beina med et stabilt inntektsgrunnlag, om tilgang på landbruksmetoder som er tilpasset klimaendringer, bevisstgjøring på foreldrerollen, forebygging av vold og hjelp til å håndtere traumatiske opplevelser. Alt dette er med på å beskytte barn og oppfylle barns grunnleggende rettigheter, avslutter Hamre.