– I kommunen går dagene. Det er sjeldent tid til å stoppe opp og se seg selv utenfra. Og når vi først setter av tid, trenger vi noen som kan bringe inn nye perspektiver og tenke høyt sammen med oss. Noen å skue utover sin egen navle med.

Terje Næss har 11 år bak seg som sjef for oppvekst, utdanning og kultur i Lillehammer kommune. Nå er det en gradvis nedtrapping til pensjonisttilværelsen, etter et helt yrkesliv viet til barn og unge. Først som lærer og rektor, deretter som leder for den delen av kommunen som skal samhandle og snakke sammen for at barn og unge skal ha gode oppvekstsvilkår.

– Det er mye som har skjedd på disse årene. Før visste man ikke så mye om de andre tjenestene som også var rundt barnet. Barnevernet var lukka og litt hemmelig. Helsesykepleieren var innom skolen hver 14. dag og vi visste knapt hva hun het. Det er noe helt annet nå enn før med tanke på samarbeid, men jeg tror også det er der fokuset må fortsette å ligge. Ikke minst når det gjelder barnevern. Alle tjenestene må bli flinkere til å samarbeide om parallelle, helhetlige tiltak.

Ikke bare løpe etter

Lillehammer var en av de første kommunene som virkelig tok et lederansvar for bosetting av enslige, mindreårige asylsøkere. Og på den måten kom samarbeidet med SOS-barnebyer i gang. Et av de første prosjektene heter SAMMEN, og på Lillehammer handlet det om å skape arenaer og lage små nettverk mellom flyktningeungdommer og norske ungdommer. Få de inkludert i lokalsamfunnet, og treffe andre ungdommer i felles interesser.

– Jeg har alltid tenkt at vi som kommune hele tida må utvikle oss, finne nye og bedre løsninger på ting. Vi er aldri ferdigutlært og i mål. I det utviklingsarbeidet er det godt å ha med seg noen utenfra, og se litt lenger enn sin egen kommune. SOS-barnebyer kom inn med nye perspektiver, erfaringer, innfallsvinkler og et større mangfold i å utvikle noe videre. Jeg opplevde at det var faglig dyktige og kompetente folk vi møtte, og at kompetansen vår til sammen ble veldig bred.

Næss understreker at samarbeidet med SOS-barnebyer har gjort at de har utviklet tiltak de ellers ikke ville ha klart. SOS-barnebyer hadde med seg ideer og kunnskap fra rundt om i landet. De var mindre kostbare sammenliknet med andre sosiale entreprenører som vil drive hele tiltaket selv. Og de bidro med påvirkningsarbeid på politisk hold nasjonalt.

– Ikke minst har vi også dratt kjempenytte av kontaktene og nettverket deres. I kommunen kommer utvikling under press i forhold til den daglige driften, men vi er bare nødt til å prioritere det. Vi har ikke noe valg. Noen ganger blir det til at man bare løper etter og slokker branner, men vi har ikke råd til å la være å se på hvorfor det begynner å brenne. For oss har SOS-barnebyer vært en forløsende partner for innovasjon.

Tok en sjanse

Et av samarbeidsprosjektene Lillehammer har hatt størst suksess med, er Familiepartner. En metode hentet fra finsk barnevern, hvor familier som strever opplever at de får en alliert i form av dedikerte ansatte som følger dem over tid. Allierte som kan hjelpe dem i møte med barnevernet og alle andre instanser hvor de og barnet er involvert. Når trygghet og tillit er etablert i en slik relasjon, har familiepartnerne en helt annen forutsetning for å gi riktig foreldreveiledning og se hvordan tjenestene rundt familien må samarbeide.

– Familiepartner gjør virkelig en forskjell. Vi tok en sjanse. Det vi sa var at vi regner med at Familiepartner fører til at vi unngår omsorgsovertakelser. De pengene vi ellers ville brukt på det, brukte vi på stillinger i Familiepartner. Det er umulig å si etterpå at ting ble på grunn av eller på tross av, men vi holder fast på den troen at når de jobber slik de gjør, unngår vi institusjonsplasseringer.  Det koster 2,2 millioner kroner for én institusjonsplass. Vi opplevde at vi hadde en nedgang i bruken av disse plassene, men nå ser at det har økt litt det siste året. Jeg tror den økninga hadde vært større uten familiepartner.

Etter flere enkeltprosjekter sammen, fikk Lillehammer etter hvert tilbudet om å inngå en partnerskapsavtale med SOS-barnebyer.

– Da forpliktet vi oss til et samarbeid med forutsigbarhet over tid, med en helhet og koordinering av samarbeidet vårt. I ny og ne har vi partnerskapsmøter, hvor kommunen stiller med aktuelle ledere og SOS-barnebyer stiller med ansatte som er involvert på ulike måter. Der blir det spilt inn nye utviklingsmuligheter som vi drøfter. Det er jo ikke sånn at alle ideer som kommer opp blir noe av, og det er fint. Det skal være rom for å komme med forslag og ideer. Disse møtene har vi hatt i en fem-seks år, og gir en god oversikt over samarbeidet vi har og mulighet til å teste ut nye ting.

– Så lenge samarbeidet fører til gode tiltak og utvikler tjenesten vår til barn og unge, så rettferdiggjør partnerskapet seg sjøl. Det har det beviselig gjort. Det er et samarbeid som gir resultater.

– Så lenge samarbeidet fører til gode tiltak og utvikler tjenesten vår til barn og unge, så rettferdiggjør partnerskapet seg sjøl. Det har det beviselig gjort. Det er et samarbeid som gir resultater.

Greie sine egne liv

Litt rart blir det kanskje å ikke være en del av  disse møtene lenger. For Terje Næss vet at det ikke er tilfeldig at at han har blitt værende i oppvekstfeltet hele arbeidslivet. Engasjementet for gode lokalsamfunn som kan mobilisere når familier trenger hjelp, er og har vært en drivkraft hele veien. Når han nå takker for seg, ser han at det særlig er ett område det må satses på fremover: Samarbeidet mellom barnevern og psykiske helsetjenester.

– Ofte er det både omsorg og psykisk uhelse i kombinasjon, og uklart hvilke tiltak som skal brukes. Barnevern er ikke en helsetjeneste. Samtidig vil jeg si at mye er på riktig vei, men vi trenger mer av det vi vet virker. Mer forebyggende arbeid, flere gode samarbeidstiltak på tvers, mer utvikling. Da kan vi hjelpe foreldre med å være foreldre som greier sine egne liv, og ikke overta for dem. Så hender det at det kommer et takras, og da skal vi være der å ta imot.

Les mer om SOS-barnebyers arbeid i Norge