Med beina fastklemt under betong blir Sofiya* funnet med alvorlig blodtap. Redningsmannskapet bruker lang tid på å få henne ut, men heldigvis overlever hun. De neste fem månedene tilbringer hun på sykehus, uten bevegelighet i beina og uten vilje til å leve. 

Jeg sparte tårene til øyeblikkene jeg var alene. Sofiya trengte min styrke for å finne tilbake til sin egen.

Sofiyas mor

Livet satt på pause 

Hjertet mitt knuste i tusen biter da Sofiya sa hun ikke ønsket å leve, forteller mor gråtkvalt. 

De sitter på samme benk i et rehabiliteringssenter i vestlige Ukraina og snakker om tiden på sykehuset. Moren forteller hvordan hun skjøv egne følelser til side og viet all sin energi på Sofiya.  

– Det var et mareritt å oppleve datteren min i den tilstanden, så håpløs. Jeg sparte tårene til øyeblikkene jeg var alene. Sofiya trengte min styrke for å finne tilbake til sin egen. Jeg visste at hun ville trenge alle kreftene hun kunne få for å klare å reise seg fra sykesengen, både fysisk og mentalt.  

Sofiya reiser seg fra benken og halter rundt moren. Med økonomisk støtte fra SOS-barnebyer trillet hun inn i rullestol til rehabiliteringssenteret våren 2023. I løpet av behandlingen har hun reist seg fra rullestolen, gått med rullator og deretter krykker. Nå går hun nesten helt på egen hånd. Selv om hun av og til må lene seg på moren, glitrer øynene av glede. Rehabiliteringen har allerede gjort henne mye bedre.  

Tilbake til sitt sanne jeg 

Krigen har avbrutt mange barns skolegang i Ukraina. To år med pandemi etterfulgt av to år med krig har gjort Sofiya og klassevennene hennes godt vant til digital undervisning. Selv om hun liker best å være fysisk på skolen, er hun takknemlig for utstyret hun har fått av SOS-barnebyer, slik at hun kan fortsette å gå på skolen digitalt. 

– Det er noen fag jeg liker godt, som kunst og håndverk. Jeg liker å tegne folk, men ansikter er litt vanskelig. Heldigvis er jeg ganske tålmodig, så jeg fortsetter å tegne ansikter, og jeg vet at jeg vil få det til, forteller Sofiya med selvtillit. 

Sofiya lå på sykehuset i fem måneder uten kontakt med venner. Nå spiller hun spill og sosialiserer med vennene sine via telefonen, som enhver tiåring.  

Moren smiler rørt gjennom tårene.  

– Det tok tid å få opp humøret hennes, men nå er hun tilbake til den jenta jeg kjenner. Sofiya er en ganske selvstendig skoleelev, som stort sett bare trenger hjelp til engelsk og matematikk. Jeg krysser fingrene for en fremtid hvor engelsk og matte er de største utfordringene i livet hennes. Slik bør det jo være for alle barn, forteller moren. 

Sofiya vil løpe igjen 

Sofiya elsker å tegne, spesielt hunder, fordi hun ønsker seg en hund. En Jack Russell Terrier, akkurat som Patron, en hund som har blitt en stor folkehelt og kjendis i Ukraina. 

– Mamma sier at jeg kan få en sånn hund når jeg har fullført terapien og er frisk nok til å gå turer med den selv. Jeg vet Jack Russell Terriere er veldig energiske. Du går ikke tur med en slik hund, du løper! Så jeg skal løpe igjen, sier Sofiya bestemt. 

Moren smiler stolt. 

– Jeg vet hun vil få det til. Sofiya vil løpe igjen, avslutter moren. 

  *Navnet er endret av hensyn til personvernet.