Teori og praksis
For Theo Koritzinsky er det helt opplagt at hans egne barn ikke skal arve alt når han dør. Ikke minst er det også helt opplagt å snakke med dem om det på forhånd.
Jeg synes nesten dette valget er vanskelig å begrunne fordi det er så innlysende
Theo Koritzinsky, testator til SOS-barnebyer
Av mange er han husket som en markant SV-leder og politisk skikkelse. Kanskje blir han nå også husket for noe annet. For Theo har gjort noe som få nordmenn gjør. Han har bestemt seg for å testamentere bort en stor sum til en hjertesak. Barna skal ikke arve alt – og det er de helt innforstått med.
– Man trenger ikke være sosialist for å gjøre det jeg gjør nå, men for meg er det viktig at verdiene jeg står for også får virkning på mitt personlige liv. Det er noe med ord og gjerning, teori og praksis.
Det nytter å gjøre noe
Theo var bare to måneder gammel da hans far av jødisk opprinnelse ble tatt av tyskerne og sendt på arbeidsleir. Den populære overlegen og sykehusdirektøren døde et halvt år senere av ubehandlet kreft, og Theos mamma satt alene igjen med seks barn. En klassereise fra topp til bunn på alle vis.
– For å klare det har vi måttet samarbeide mye. Vi måtte tidlig veksle på å lage middag og hjelpe til hjemme, for eksempel. Jeg tror nok jeg har fått mye av mitt sosiale perspektiv fra mor. Hun hadde et nestekjærlig syn på fattigdom og var raus ved innsamlinger, forteller han.
Theo har lært seg at selv om ting virker håpløst, kan man velge å se lyst på livet.
– Jeg føler jeg har vært veldig heldig. Det er mye som er mørkt i denne verden, med krig, klimautfordringer, en manglende miljøpolitikk og en oppsiktsvekkende økning i ulikhet. Likevel, skal vi se det i et historisk perspektiv, har vi det stort sett mye bedre nå, sier Theo og utdyper:
– Jeg mener at det nytter å gjøre noe. Det har historien vist oss. Både som enkeltmenneske og på systemnivå. Det er dette som driver meg. Hvert enkelt menneske må spørre seg selv: hva skal til for at verden skal bli et litt bedre sted for noen andre enn bare meg og mine nærmeste?
Snakk om det
At man kan ta meg seg denne tankegangen inn i livets siste fase om hvordan dine egne verdier skal fordeles, er det ganske få nordmenn som gjør. Stort sett har vi overlatt arven til familien, uten klare føringer, forteller professor i sosialantropologi, Runar Døving.
Jeg mener at det nytter å gjøre noe. Det har historien vist oss. Både som enkeltmenneske og på systemnivå.
Theo Korintzinsky
– Arv har vært veldig sensitivt for nordmenn å snakke om, i motsetning til i USA og England for eksempel. Men, nå ser vi en tendens til at flere både skriver et testament og velger å gi testamentariske gaver, forteller Døving.
Kanskje har vi nordmenn blitt mer bevisste på at vi faktisk har store midler – at et testament ikke bare er for de aller rikeste? Mange opplever kanskje at de har nok til å både tilgodese familie og hjertesak? Ikke helt godt å si, men Døving har særlig ett viktig budskap:
– Snakk med familien om valget ditt. Det er fort gjort å bli barnslig i et arveoppgjør, og søsken har en tendens til å bli uvenner. Det er bedre å ta det på forhånd.
Privilegerte
I en middag med barna sine til stede, luftet Theo tankene sine om utformingen av testamentet sitt. Han lurte på hva de mente om at en god sum penger skulle gå til SOS-barnebyer.
– Min umiddelbare reaksjon var at dette synes jeg du skal gjøre, var Jan Koritzinsky beskjed til sin far – og hans to søstre har vært enige i det.
– Det er godt å høre hvilke tanker han har. Det vil kanskje gjøre det lettere for oss som sitter igjen, mener Jan.
– Hvordan oppleves det å dele arven med en humanitær organisasjon?
– Det er kanskje lett å være raus når man har nok. Vi er så privilegerte her i Norge, og jeg synes det er fint å kunne strekke ut en hånd. Det er fryktelig mye prat om ting, og så må man gjøre handling ut av det hvis forandringens kraft skal være der, påpeker Jan.
– Og når pappa er åpen om dette, får han jo glede seg over det valget mens han er i live.
Alle kan hjelpe noen
– Å spre glede til andre, det er jo den største gleden. Det er så opplagt, mener Theo.
Han er glad for at hans egne barn også deler den oppfatningen, og at de er enige om at arven de tre barna vil sitte igjen med uansett blir stor nok.
– Jeg kunne sikkert gitt enda mer til veldedighet, men dette er jo ikke en enten/eller-greie. Vi må yte der vi kan yte. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, som det heter i et av mine favorittsitat. Om noen synes jeg fremstår som en godhetstyrann nå, så får det bare være. Jeg vil heller bli kjent som det, enn en som kjøper dyre biler, luksushytte og leilighet i Syden. Det er virkelig ikke de materielle tingene jeg ønsker å bli husket for.
Stole på systemet
Theo har vært engasjert som fadder for SOS-barnebyer helt fra hans egne barn var små. Sønnen Jan husker godt bildet på veggen av en gutt fra en helt annen kant av verden som de brevvekslet med. I voksen alder har derimot Theo mange flere organisasjoner som han støtter jevnlig. Hvorfor falt valget på å tilgodese akkurat SOS-barnebyer i testamentet?
– Det er flere grunner til det. Nå har jeg hatt nærkontakt med organisasjonen i omlag 50 år, og har sans for at det er familiebasert støtte med fokus på å legge til rette for en god oppvekst. Det forebygger et vanskelig voksenliv. Samtidig har det var noen kriser for SOS-barnebyer, men da må jeg si at jeg har opplevd ledelsen her i Norge som veldig åpne, selvkritiske og konstruktive. Det er slikt som øker tilliten min til organisasjonen. Det er noe med å stole på systemer og strukturer, at andre kan forvalte det som er viktig for deg. Om du er glad i å bety noe og gjøre noe for andre, må du få det inn i ryddige former.
