I Mykolaiv driver SOS-barnebyer Ukraina et sosialsenter som støtter barn og familier. Her jobber psykologene Iryna Shlychek-Verba og Olena Nadieina med barn som er sterkt preget av krigshandlingene i landet.

Hva er de største utfordringene for barna?

Iryna: Det største problemet er at barna ikke sosialiserer. De har ingen venner, de vet ikke hva det er å leke, og de vet ikke hvordan man er sammen med venner. De har ikke faste skoledager. De vet ikke hva det er å ha en lærer foran seg. Mange bor i tilfluktsrom. Barna våre lever på mobilen.

Olena: Små barn på tre eller fire år har aldri vært i barnehage. Det er barn på åtte-ni år som aldri har vært på skolen. Først hadde vi pandemien, og så startet krigen. Moren er på jobb, faren kjemper i krigen. Barna er alene. De vet ikke hva det er å leke med mamma og pappa, eller å ha venner og glede seg til å møtes på en trygg og koselig plass.

Hva frykter barna mest og hvordan reagerer de?

Iryna: Barna er redd for bombeangrep og for at familien skal bli splittet. Mange fedre lider av posttraumatisk stress (PTSD) og andre psykiske lidelser som en direkte følge av krigen. Mødre har vært de eneste forsørgerne over lengre tid, og stresset dette medfører fører også til psykiske problemer. I slike situasjoner vet ikke barna hva de skal gjøre. De får vondt i magen og hodepine.

Olena: Noen slutter å snakke, noen begynner å stamme, mens andre snakker mer. De er hele tiden i alarmberedskap.

Iryna: Vi møtt to søsken som har vært på flukt lenge. Faren er soldat. Først bodde barna og moren i Kherson under okkupasjon. Da byen ble frigjort, flyttet de til Mykolaiv for å komme til et tryggere sted, men her er det fortsatt mange luftangrep. Moren gjør alt for å forsørge barna sine. Når faren kommer hjem på permisjon, drikker han mye for å slippe unna minnene fra krigen. Begge barna reagerer sterkt på situasjonen. Det eldste barnet krangler hele tiden med moren. Det yngste barnet har sluttet å snakke. Han gjør alt i stillhet.

Hvordan jobber dere?

Olena: Med barna jobber vi individuelt. Foreldrene, hovedsakelig mødre, er oftest med på gruppetimer. Vi bruker ulike former for terapi, der kunstterapi er den viktigste metoden. En gruppe lærere har også fått opplæring i kunstterapi og hvordan barna kan bearbeide angst med pusteøvelser. Byen de bor i er nesten konstant under angrep, og lærerne forteller at de bruker dette daglig i arbeidet med barna.

Iryna: Vi tilbyr også aktivitetsgrupper for foreldrene, og det viktigste er ikke hva de lager, men det å møte andre i samme situasjon og dele erfaringer, og få støtte. Vi ser hvor verdifulle disse gruppene er for mange foreldre.

Hvordan klare å gi barna håp?

Olena: Så lenge det finnes eksperter som kan hjelpe de ukrainske barna, så lenge foreldrene søker støtte, og så lenge det finnes ressurser og muligheter, vil det være håp for fremtiden.

Iryna: De ukrainske barna fortjener å leve i et demokratisk land. Hvor lov og orden blir respektert, hvor folk behandles med verdighet og respekt, og hvor barna har en lykkelig barndom.

Les mer om SOS-barnebyers arbeid i Ukraina