Det skjedde gradvis. Ikke fra en dag til den neste, men stadig oftere ble Ingabire* med de andre barna i nabolaget som trakk nedover mot sentrum av Kigali. I de travleste gatene i Rwandas hovedstad, formet hun hendene som en båt foran brystet og rakte dem frem til forbipasserende. Kanskje fikk hun noen kroner å ta med hjem. Noen ganger restemat fra en restaurant som kunne stilne den verste sulten.

Det er barn som dør på gata i Rwanda uten at noen får det med seg. Som ingen sørger over og som ingen teller.

Jean Bosco Kwizera, SOS-barnebyers nasjonaldirektør i Rwanda.

– Jeg var på gata for å overleve. Når du er sulten, er det vanskelig å tenke på noe annet. Målet var alltid å finne noe å spise, og å tjene penger jeg kunne gi til mamma, forteller Ingabire.

Det ble etter hvert flere netter ute på gata enn hjemme hos mamma i huset ved foten av fjellet Nyanza. De bølgende, grønne åsene rundt byen var tunge å forsere på tom mage. Til slutt sov hun der ute på gata hver eneste natt. Ingabire levde fra hånd til munn, gjemte seg for lokale sikkerhetsvakter som ville jage henne bort og strakte ut hendene etter penger og mat.

Ni år og alene. Men hun hadde jo egentlig en mamma.

Viljen er der

– Det er barn som dør på gata i Rwanda uten at noen får det med seg. Som ingen sørger over og som ingen teller, sier Jean Bosco Kwizera, SOS-barnebyers nasjonaldirektør i Rwanda.

Under pandemien steg antallet barn på gata mer enn noen kunne forutse. UNICEF har tidligere estimert at dette gjelder 7000 barn. Ferske tall fra National Rehabilitation Services i Rwanda anslår 17960 barn. I tillegg er det alle dem som er på gata på dagtid og sover hjemme om nettene, og som ikke har voksne omsorgspersoner i livet sitt.

– Økonomien de siste årene har vært veldig vanskelig, alt har blitt dyrere. Fattigdom er den aller, aller viktigste årsaken til at barn ender på gata.

Kwizera sier at SOS-barnebyer i Rwanda over tid har skjønt at de må tenke nytt. For å få mer ut av midlene, måtte synet på den tradisjonelle SOS-barnebyen som det viktigste tiltaket opp til revisjon. En barneby hvor barn uten foreldre får bo i en familiekonstellasjon, har vært livreddende i et land som har opplevd folkemord.

– Vi hadde virkelig høye tall på barn uten foreldre, men mange av dem hadde nære slektninger som ønsket å være omsorgspersoner.

For viljen er der, men ofte må det ekstra støtte og hjelp til. Det kan for eksempel være hjelp til å finne inntektsbringende arbeid, mulighet for lån, støtte til skolepenger og så videre. Etter flere års arbeid har de aller fleste barna som bodde i barnebyene i Rwanda, flyttet ut til familiemedlemmer i lokalsamfunnet eller til egnede fosterfamilier.

– Vi ser positive resultater. Vi støtter fortsatt barna både mentalt og materielt, vi støtter familiene deres og vi opplever at barna selv synes det er den beste løsningen for dem. En barneby er en periode av livet og ikke en familie som kan følge deg livet ut på samme måte. Hvis det er en mulighet for at et barn kan vokse opp i familien sin, så er det det aller beste, mener Kwizera.

Vi hadde virkelig høye tall på barn uten foreldre, men mange av dem hadde nære slektninger som ønsket å være omsorgspersoner.

Jean Bosco Kwizera

Før, med full dekning, hadde SOS-barnebyer i Rwanda maksimalt plass til 600 barn.

– I dag når vi 134 000 mennesker. Både gjennom alternativ omsorg og ulike former for støtte til familier i en sårbar livssituasjon. Du kan tenke deg: Fra 600 til 134 000. Det er fantastiske fremskritt.

Hele denne prosessen har frigjort både tid, kapasitet og ikke minst bygningsmasse. En gyllen mulighet til å gripe de mange tusen barnehendene foldet som en båt foran brystet, strukket ut mot forbipasserende.

– Disse barna er SOS-barnebyers kjerneoppgave. Det er disse vi må sette søkelyset på. For barna som lever på gata har vært gjemt bort og ikke snakket om, men ingen barn fortjener å bo på gata. Ikke en eneste natt.

Siste utvei

Ingabire var ikke mer enn tre-fire år gammel, men husker likevel frykten hele familien kjente på da pappaen hennes kom hjem full om kvelden. De fire barna visste hva som kom til å skje. I alkohol- og ruspåvirket tilstand utførte han grov vold mot mamma Costasie.

– Vi hadde et godt ekteskap de første årene. Vi jobbet sammen som en familie, og klarte å tjene nok penger til å kjøpe en motorsykkel som ga oss en ekstra inntekt. Alt endret seg da mannen min begynte å drikke og prøve narkotika, forteller Costasie.

Jeg følte jeg hadde sviktet som mor. Det kjentes som en skam.

Costasie, Ingabires mamma.

Ektemannen fikk på et tidspunkt ett år i fengsel etter å ha blitt arrestert for bruk av marihuana. Da han kom tilbake igjen til familien, solgte han både motorsykkelen og et utsalgssted familien eide for å finansiere forbruket sitt.

– Vi levde i frykt i mange år, og det var en lettelse da de ble skilt, forteller Ingabire. Familieøkonomien hadde haltet lenge, men nå var situasjonen prekær. Med aleneansvar for fire barn gjorde Costasie det hun klarte for å tjene penger.

– Jeg hjalp mamma så godt jeg kunne. Jeg var med og vasket klær for naboene våre, men vi hadde ikke nok penger til mat. Jeg klarte ikke gå rundt hjemme med tom mage. Jeg måtte gjøre noe for å overleve, forteller Ingabire.

For mamma Costasie var det smertefullt å se datteren forsvinne mer og mer.

– Jeg følte jeg hadde sviktet som mor. Det kjentes som en skam. Men noen ganger er den enste utveien å tigge på gata. Vi er dessverre flere kvinner som oppdrar barna våre alene og lever i dyp fattigdom. Er det noe vi ønsker oss, så er det å sørge for at barna våre har det de trenger for å ha det bra.

Hvert barn er unikt

På gata er det stikk motsatt. Det er ingen som kjenner ansvar for at du skal ha det bra. Ingabire forteller om overgrep, om frykt for utnyttelse og jakten på tunge småjobber som slet henne ut fysisk. På gata var hun bare ett av veldig, veldig mange barn.

– De tigger. De leter i søppelbøtter. De stjeler frukt i hagene utenfor byene. De gjør små tjenester for rike forretningsmenn. De bærer murstein på bygningsplasser. Ofte er den en gjeng på tre – fire stykker som sover og arbeider sammen, og dermed blir mindre sårbare for angrep, forklarer Beatrice Mutamuliza, som er sosialarbeider for SOS-barnebyer i Kigali.

Hun forteller at et grep rwandiske myndigheter har gjort for å ivareta barna som lever på gata, er å opprette ulike transittsentre som fungerer som et midlertidig overnattingssted. Her identifiseres barn, og de yngste under 12 år får SOS-barnebyer ansvaret for – dersom barna selv ønsker det. I de utflyttede barnebyene er det plass til å ta imot barn som sårt trenger omsorg, et sted å vaske seg, faste måltider og en trygg seng å sove i.

– Barna som kommer til oss har veldig ulik bakgrunn og erfaringer. Vi ser på hvert barn som unikt, sier Mutamuliza som forteller hvor viktig det er å gi ungene tid. Hun ser hvordan de vokser på et rutinepreget og forutsigbart liv, samtidig som de får terapi, veiledning og ulike former for livsmestring. Etter hvert blir de tryggere. De forteller ærlig om hvem de er og hvor de kommer fra, og SOS-barnebyer starter da jobben med å kartlegge biologisk familie for å se om det er noen der ute de kan vende hjem til.

– Det er så ulike situasjoner. Noen kan bo hos oss bare i en måned før de er klare til å reise hjem. For andre kan ta det ta flere år. I snitt bor barna på rehabilitering hos oss i seks til ni måneder. Noen ganger bestemmer vi at barnet ikke har godt av å komme tilbake til sin biologiske familie, men veldig ofte ønsker foreldrene å endre seg eller livssituasjonen sin sånn at de skal klare å være gode mammaer og pappaer, sier hun.

– Fattigdom er den faktoren som det er lettest for oss å jobbe med. Vi kan gjøre mye for å styrke familienes kapasitet, hjelpe dem med å finne arbeid og sikre grunnleggende behov.

Et godt liv

Det var på Kigali Trancit Center Ingabire hadde søkt tilflukt og fikk tilbud om et opphold hos SOS-barnebyer. Hun fortalte om foreldrenes historie, om moren som var alene med fire barn og som ikke klarte å tjene nok penger.

– Jeg sa at de måtte hjelpe mamma, sier Ingabire.

Etter to år på gata og tre måneder på SOS-barnebyers rehabiliteringssenter, flyttet hun til slutt hjem igjen. SOS-barnebyer har støttet Costasie med penger så hun kunne gjenåpne et lite utsalgssted hvor hun selger grønnsaker, og hun har nå råd til å servere barna sine to måltider om dagen. Det er fortsatt et stykke igjen til hun er helt selvfinansiert. SOS-barnebyer betaler for skolepenger for barna, og for Ingabire var skole og undervisning en helt ny erfaring.

– Jeg takker Gud for muligheten til å få gå på skole. Det har jeg aldri gjort før. At mamma har fått hjelp til å drive utsalgsstedet sitt, har betydd alt for at vi skal ha det bra.

Costasie sier det slik:

– Den eneste grunnen til Ingabire ble forlatt på gata, er fattigdom. En stabil økonomi er løsningen for å ha et godt liv. Jeg håper å kunne leie mer jord for å utvide med flere grønnsaker, så jeg kan fortsette å prioritere at barna mine skal ha det bra og få seg en utdannelse.

*Navnet er endret av hensyn til personvern.