Tenk deg at du hver dag gruer deg til kvelden kommer, for da vet du at du ikke lenger er trygg. Hver gang mørket faller på og du hjelper barna dine med å finne veien til drømmeland, starter ditt eget mareritt med en full ektemann som ser på deg som sin eiendom. Som slår og voldtar, og som du er fullstendig økonomisk avhengig av for at barna skal overleve. For 37 år gamle Manju Devi i fjellandsbyen Bhumiadar nord i India fantes det verken krisesenter eller barnevern. Som de aller fleste voksne i området, hadde hun ikke skolegang eller utdannelse. Og som alle de andre kvinnene i landsbyen, hadde hun aldri eid sitt eget hjem eller hatt egen inntekt. Hun kunne ikke dra, men hun kunne heller ikke bli.

– Hver kveld kom mannen min full hjem. Han slo meg foran jentene mine, og sa jeg ikke fikk gå ut fordi han mistenkte at jeg ville være utro. Senere fant jeg også ut at han hadde slått de to eldste barna mine når jeg ikke var der, forteller Manju Devi.

– Da jeg så hvor redde barna mine etter hvert ble for sin egen pappa, innså jeg at vi ikke kunne fortsette i dette helvete. Det var da jeg begynte å be om hjelp fra folk for å se om det var en vei ut, sier Manju.

Ikke verdt å elske

Det er vanskelig å estimere hvor mange barn i verden som opplever en form for vold i løpet av barndommen sin, men ifølge Verdens Helseorganisasjon kan det dreie seg om så mange som halvparten. Ofte kan det handle om oppdragervold, vold som er kulturelt betinget eller rett og slett mangel på kunnskap. Andre ganger om foreldre som ikke vil vondt, men som er i en så presset livssituasjon at de ikke har mulighet til å være de omsorgspersonene de egentlig kan og vil være. Andre foreldre igjen, har så dårlig fungering at de skader barna sine uten at de forstår det selv. Og så er det også en stor gruppe barn i verden som blir fysisk eller psykisk straffet og misbrukt av voksne, gjerne sine egne foreldre, med overlegg og intensjon. De fysiske eller verbale slagene, mot barnet selv eller andre familiemedlemmer, gjør enormt stor skade. Ikke bare der og da, men det kan potensielt følge barnet livet ut.

– Det som gjør sterkt inntrykk på meg når jeg snakker med voksne som var utsatt for vold som barn, er hvor sterkt det ligger i dem at de ikke er verdt å elske. At det må ha vært deres egen feil eller at de ikke fortjente bedre. Mange føler på et stort ansvar for det som skjedde fordi ansvaret aldri ble plassert på den voksne, sier Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist og medlem av SOS-barnebyers fagråd.

Hun forteller om voldsutsatte barn som lever videre med alvorlig traumatisering, som om det vonde fortsetter inni dem. De forsøker å unngå lukter, lyder og annet som trigger dem og utløser sterke gjenopplevelser. Det gir veldig begrenset livsutfoldelse. Mange har lav selvfølelse, liten egenverdi og mangler tro på at andre mennesker vil dem vel.

– Alvorlig vold gir enormt mye menneskelig lidelse, men kan også medføre en samfunnsøkonomisk byrde. Barna kan i ytterste konsekvens bli så skadelidende at de blir avhengige av hjelpetjenester. De får ikke leve gode liv og bidra til samfunnet rundt seg når de blir voksne. Samtidig kan de også videreføre dårlige omsorgspraksiser i voksenlivet hvis de ikke får den hjelpen de trenger. Og fordi de mangler gode foreldreforbilder og alternative måter å oppdra barna sine på, sier Djup.

Hun mener mange tenker at når skaden og elendigheten som er påført er så stor, så må også hjelpen være tilsvarende stor. 

– Det stemmer ikke. Det er viktig å huske på at det går an å leve gode liv og få det bra igjen, selv om man har vært voldsutsatt. Det er heller ikke gitt an man trenger psykisk helsehjelp. For mange vil trygghet, tilhørighet og mestring være det viktigste. Det kan man oppnå uten å nødvendigvis ha på plass et profesjonelt hjelpeapparat. Det er der folk lever sine liv at den beste støtten kan gis. Det gir håp.

Mangler kunnskap

Det er kun 49 land i verden som har forbudt fysisk avstraffelse av barn. I mange land står foreldrenes rett til å bestemme mye sterkere enn barns individuelle rettsstilling.

– Barn blir mange steder sett på som et produkt og en eiendel av foreldrene sine. I de landene hvor vold ikke er lovregulert, tillates mange former for vold fordi man ikke vil blande seg inn i foreldrenes rett til å utøve den oppdragelsen de ønsker. Det knyttes mye stigma til det, og volden foregår ofte bak lukkede dører. Det sier noe om at det er vanskelig å avdekke det som foregår i den private sfæren. Vold mot barn er noe av det mest komplekse vi jobber med, sier fagleder i SOS-barnebyer, Katrine Vincent.

Noe av det viktigste vi gjør er å jobbe forebyggende. For mye av volden som utøves skyldes forventninger og tradisjoner, og at man selv opplevde vold som barn.

– I programmene våre handler det om å opplyse og gjøre foreldre oppmerksomme på konsekvensene av vold. Foreldre trenger både kunnskap og verktøy til å gjøre ting annerledes. De aller fleste ønsker jo det beste for barna sine. Veldig mye vold skjer fordi man rett og slett ikke vet bedre. Samtidig må vi jobbe for at familier ikke går i oppløsning. Økonomisk usikkerhet, tøffe livsbetingelser og generelt mye stress henger sammen med vold. Det er ofte underliggende årsaker som er grunnen til at vold utøves. Om du selv sliter med psykiske lidelser, traumer eller over tid ser at du ikke kan brødfø din egen familie, kan det for noen være lettere å ty til vold. Samtidig må vi sørge for et sterkere regelverk med myndigheter, politi og rettsvesen på banen. Det finnes ikke én enkel løsning for å bekjempe vold, vi må jobbe i mange spor samtidig.

Vincent trekker frem betydningen av å jobbe med hele lokalsamfunn, både for å forebygge og for å kunne respondere når volden utøves. For i mange av de landene vi jobber, er barnevern og politiske systemer fragmentert. Da blir sosialt arbeid i stor grad overlatt til bistandsorganisasjonene.

– Vi jobber mye med å styrke de uformelle beskyttelsesmekanismene lokalt, med et system på plass hvor de ulike leddene snakker sammen – blant annet at det er trygge varslingskanaler og en automatikk i hva som skjer når varslingen kommer.

Noen ganger kan også et enkelt medmenneske utgjøre et hav av forskjell.

Tung kulturell skam

– Vi fikk desperate telefoner fra Manju sent på kvelden. Hun ba oss komme og redde henne og barna etter at mannen hadde kommet full hjem, sier Sita Devi.

Hun var Manjus nabo, og en av dem som kanskje har bidratt til å redde livet hennes. Situasjonen kunne ofte bli så eksplosiv og voldsom, at Manju og barna flyktet enten til naboen eller inn i jungelen.

– Han var på ingen måte som en ektemann eller pappa for denne familien. De følte seg tryggere blant ville dyr i jungelen enn i nærheten av ham. Det var en helt umulig situasjon, sier Devi.

Selv om det i Bhumiadar i India ikke er uvanlig at far i huset kan bruke fysisk avstraffelse, kunne dette utvikle seg til en kamp om liv og død. Det var ikke mulig å holde situasjonen skjult bak husets fire vegger, og en dag var det noen i landsbyen som forsiktig fortalte Manju om SOS-barnebyers familiestyrkingsprogram. Det ble et vendepunkt da Manju møtte SOS-barnebyers sosialarbeider Swati.

– I programmene våre handler det om å opplyse og gjøre foreldre oppmerksomme på konsekvensene av vold. Foreldre trenger både kunnskap og verktøy til å gjøre ting annerledes.

Katrine Vincent, fagleder i SOS-barnebyer Norge

Før det møtet hadde aldri Manju sett for seg å være den første og eneste kvinnen i landsbyen med egen bankkonto. Swati derimot, skisserte en plan for hvordan Manju kunne få sin egen inntekt og kutte alle økonomiske bånd til ektemannen. Økonomisk frigjøring var nøkkelen til hennes og barnas trygghet og et godt liv. Et viktig skritt på veien var støtte fra SOS-barnebyer til døtrenes skolepenger og et stipend for livsopphold. Etter hvert begynte Manju å ale opp geiter. Hun prøvde seg som kokk på et gjestehus i landsbyen og som portør. Inntektene var ikke så mye å skryte av i starten, men det holdt til at familien på fire spiste seg mette hver dag. Ikke minst kunne barna gå på skolen uten at hun måtte be mannen om økonomisk bistand. Likevel, etter å ha brutt med barnas far kjente alle sammen på hvor tungt den kulturelle skammen hvilte over familien.

– Jeg har jobbet mye med hele lokalsamfunnet og ikke minst Manjus utvidede familie, for å få de til å forstå at vold og overgrep alltid vil være skadelidende for barna og at derfor bør ingen foreldre tvinges til å holde sammen, forteller Swati.

– Det vanskeligste var kanskje likevel å overbevise Manju og barna hennes om at enhver form for vold er uakseptabelt. Selv om familievold ikke var et uvanlig syn rundt dem, var det helt riktig av dem å dra.

Verken spisskompetanse eller utdanning

Psykologspesialist Wittrup Djup er opptatt av at det ikke alltid er så mye som skal til for å kompensere for det vonde og vanskelige man opplever i sin egen familie. At man har noen trygge voksenpersoner i nærmiljøet sitt, en lærer med god relasjonskompetanse eller en nabo man alltid kan besøke for et pusterom.

– Det er i lokalsamfunnet vi lever livene våre og kan få korrigerende erfaringer. Hvor barn kan oppleve at de hører til, bli verdsatt for den de er, få utforske, leke og bli kjent med voksne som vil dem vel. Barn som vokser opp i all slags elendighet kan ofte fortelle om superfine erfaringer med fantastiske barn og voksne. Fotballspilling, samhold, musikk, lek og inkludering. Det er viktig å huske på her i Norge hvor alt er så profesjonalisert, at å skape gode lokalsamfunn og de kvalitetene vi ønsker i en barndom verken krever spisskompetanse eller utdanning. Det kan hver og en av oss gjøre.

For Manju sin del ble et fellesskap blant andre kvinner med lignende erfaringer svært viktig. Der fikk hun gjentatte ganger bekreftelse på at det var rett å dra fra en mann som slo, at det ikke er noe man skal finne seg i. Til slutt fant hun nok trygghet og mot til å rapportere om overgrepene og volden hun og barna hadde blitt utsatt for til politiet. Mannen hennes risikerer nå flere år i fengsel om han oppsøker henne på nytt. Ikke minst fungerer kvinnefellesskapet som et beskyttende skjold dersom eksmannen dukker opp påvirket av alkohol på vei hjem til Manju og barna.

– Selv i dette huset hvor vi bor nå, som ikke er i så bra stand, er vi så lykkelige som vi aldri før har vært, sier Manjus eldste datter Sonali.

– Dette hadde ikke vært mulig hvis vi ikke hadde fått hjelp og veiledning når vi hadde det som verst. Nå forstår vi hva en ekte familie skal føles som. En familie skal være trygg og støttende.