Vilje til endring
I alle år har vi i SOS-barnebyer knyttet givere med fadderbarn, men nå blir det gradvis slutt på barnefadderskap. Verden endrer seg, og vi med den. Likevel er noe helt uforanderlig: Målet vårt om at ingen barn skal vokse uten omsorg.
Krig og kriser er på mange måter fundamentet til SOS-barnebyer. Det var etter 2. verdenskrig vår organisasjon så dagens lys fordi det var et enormt behov for å ivareta foreldreløse barn som trengte en familie. Med dagens verdensbilde ser vi at det er stadig flere familier under press, som trues av voldelige konflikter, sult, klima-katastrofer og fattigdom. Mange familier har lite ressurser og ingenting å falle tilbake på om ulykken rammer dem. SOS-barnebyer har ofte tatt imot barn fra en familie i oppløsning, men vi ser at omsorgsovertakelser kan unngås om disse sårbare familiene får litt hjelp og støtte på veien. Flere av de landene hvor SOS-barnebyer jobber, har selv etterlyst et større fokus på å forhindre at barn ender opp i en barneby. De ønsker å ha muligheten til å jobbe mer ute i lokalsamfunnene, og ha enda mer å stille opp med for familier når kriser rammer.
Når langt flere barn
– Barnefadderskapene, som har vært en viktig inntektskilde gjennom mange år, har i stor grad handlet om å hjelpe barn etter at de har kommet bort fra sine omsorgspersoner. Rundt om i verden dreies utviklingen av tiltakene våre seg mot forebyggende arbeid i stadig større grad. Da blir det det naturlig at vi også endrer finansieringsmetodene våre og utfaser barnefadderskap. Vi må rett og slett ha mer fleksible midler, og la de som kjenner situasjonen på bakken få rom til å iverksette det de mener er de mest effektive tiltakene for at barn ikke skal bli alene. Dette er en strategiendring vedtatt av SOS-barnebyer internasjonalt og alle medlemslandene, sier generalsekretær i SOS-barnebyer Norge, Sissel Aarak.
Samtidig vet vi at det er barn som ikke har det trygt hjemme, og trenger en ny eller midlertidig familie. SOS-barnebyer i flere land velger nå ulike lokalt tilpassede fosterfamilie-modeller for disse barna. Ikke i en egen, skjermet barneby, men ute i lokalsamfunnene som de etter hvert skal bli en del av. For barna som bor i barnebyene, jobbes det med å spore opp familiemedlemmer og slekt for å se om det finnes biologisk familie som egner seg som fosterfamilie. Alltid med tett oppfølging og støtte fra SOS-barnebyers medarbeidere.
– Med tiden blir det færre og færre barnebyer, og med denne måten å jobbe på når vi langt flere barn enn det vi har klart gjennom tradisjonelle barnebyer. Når vi endrer oss, handler det om å rigge oss best mulig for å nå målet som denne organisasjonen satte seg for 70 år siden: At ingen barn skal vokse opp alene. Dessverre ser vi ofte at sårbare familier går i oppløsning, når det kunne ha vært unngått.
En enorm byrde
Zewde vet at det fort kunne vært skjebnen for ham og hans fem barn. Da SOS-barnebyer møtte ham i Ormoia-regionen, fortalte han om kvelden da kona hans gjennom 19 år plutselig ble akutt dårlig.
– Jeg tok henne med til et helsesenter i nærheten så fort jeg kunne. Der prøvde legen å redde livet hennes i noe som kjentes som fem minutter. Og så var hun borte.
Så fort livet snur. Fra den ene dagen til den neste hadde de fem barna mistet mammaen sin, og Zewde var blitt enkemann. Familiens økonomi var allerede på bristepunktet mens de fortsatt var to voksne som bidro i husholdningen.
Nå ble Zewde alene om alt, også omsorgsarbeidet.
– Jeg vet imidlertid én ting: Vi hadde ikke hatt godt av om ukjente voksne kom inn og tok styringen i familien.
Zewde, enkemann og fembarnsfar
– Det var en enorm byrde. Jeg prøvde å følge i min kones fotspor. Jeg laget mat, jeg husket på hvor dedikert hun var og hvor godt hun tok vare på barna våre. Men jeg kom til kort, jeg klarte ikke få det til på samme måte, sier Zewde.
– Jeg vet imidlertid én ting: Vi hadde ikke hatt godt av om ukjente voksne kom inn og tok styringen i familien.
– Det er ingen som støtter og tar vare på en hel familie på samme måte som SOS-barnebyer gjør. Det har vært helt avgjørende for familiens overlevelse, mener Zewde.
For Zewde ville gjøre alt han kunne for å holde familien samlet, og heldigvis var han ikke helt alene om ansvaret. Som en del av SOS-barnebyers program som støtter familier, kunne de gi skreddersydd hjelp som møtte hans og barnas spesifikke utfordringer og behov. Det har blant annet vært støtte til skolepenger, iblant har de fått ulike hygieneartikler og matvarer, og ikke minst har Zewde fått støtte og foreldreveiledning som alenepappa. I tillegg har han blitt med i en lokal spare- og lånegruppe som har dempet det økonomiske presset som har ligget tungt på skuldrene hans. Etter konas død virket det som en umulig oppgave å sikre mat på bordet og utdannelse til ungene, men med litt drahjelp har han erfart at livet faktisk kan bli bra igjen.
– Det er ingen som støtter og tar vare på en hel familie på samme måte som SOS-barnebyer gjør. Det har vært helt avgjørende for familiens overlevelse, mener han.
Angrer ikke
Liknende historier fortelles fra mange land. For eksempel fra Angola, der Adélia var 21 år da foreldrene falt fra. Med sju yngre søsken ville familien fort blitt splittet og spredt, kanskje to til en onkel her, én til en tante der. Men, Adélia ville ikke det. Via kirken kom hun i kontakt med SOS-barnebyer Angolas arbeid for å styrke familier så de skal kunne holde sammen gjennom vanskelige tider – og bestemte seg for å prøve.
Kontanter, skolebøker, hjelp til å sette i stand huset, til å vite hvordan man skal gi god omsorg og praktisk yrkesopplæring. Tiltakene har vært mange, og har adressert akkurat det familien på åtte trengte, når de trengte det.
– Det har vært tøft, men nei, jeg angrer ikke, sier Adélia når vi møter henne på tunet utenfor huset hennes i Huambo, en by som ligger på 1700 meter over havet rundt 60 mil inn i landet fra hovedstaden Luanda.
De aller fleste av de 600.000 pluss som bor her har svært lite å rutte med. Befolkningsveksten er like høy som medianalderen er lav. Hvert fjerde barn i Angola begynner aldri på skolen. Det er ikke tilfelle for småsøsknene til Adélia. Tre år etter at foreldrene går de yngste fortsatt på skolen. De eldste har fått opplæring i elektro- og bygningsarbeid så de kan bidra til familiens inntekt. Selv lærte Adélia det hun trengte for å åpne sin egen frisør- og neglesalong, samtidig som hun prøver å få gjennomført sykepleierskolen.
Forebygging holde familier samlet
– Dette oppsummerer godt hvorfor SOS-barnebyer internasjonalt har ønsket å endre strategi for å bedre tilpasse seg en ny virkelighet og nye hjelpebehov. Hadde vi ikke prioritert forebyggende arbeid i større grad, hadde vi ikke klart å holde disse familiene samlet. Vi håper våre faddere fortsatt vil være med oss for å sikre at barn over hele verden får en god og stabil oppvekst, avslutter Aarak.
Derfor går vi bort fra barnefadderskap:
- Vårt forebyggende arbeid skal nå forsterkes slik at flere familier kan klare å ta godt vare på sine egne barn.
- Ved å bruke midlene vi samler inn på en mer effektiv måte har vi mulighet til å hjelpe enda flere barn, slik at flest mulig barn kan vokse opp med omsorg i en familie, aller helst sin egen.
- Med økt bevissthet og strengere lovgivning rundt personvern, begrenser det hvilke bilder av barna og personopplysninger vi kan sende til fadderne våre.
- Den eksisterende fadderordningen krever mye administrasjon av kommunikasjon og oppdateringer fra barnebyene. Ved å endre fadderordningen kan vi i stedet bruke disse pengene på å nå ut til enda flere barn.
- I tilfeller der barn ikke kan bo med sin opprinnelige familie, eller har mistet omsorgspersonene sine, vil SOS-barnebyers fosterfamilier fortsatt være det beste alternativet for å gi barna god omsorg.
Fra barnefadder til SOS-fadder:
- Endringene i fadderordningen vil skje gradvis og du vil motta informasjon før vi endrer ditt fadderskap.
- Når fadderskapet ditt er endret vil du ikke lenger få brev direkte fra barnebyen, men vi vil sende deg jevnlige oppdateringer, historier og nyheter om det viktige arbeidet du er med på støtte, og hvilken betydning det har for barna.
- Som SOS-fadder vil du fremdeles bidra med et fast beløp som er like viktig for å sikre flere barn en trygg og stabil oppvekst.
