Måtte starte livet helt på nytt

Illustrasjonsfoto: Lars Just

Sammen med mann og tre barn bodde Kassey i Oromia-regionen i Etiopia. Der levde familien på fem et godt liv med tre hus og jord til å dyrke mais, bønner, korn og pepper. I tillegg hadde de både storfe, esler, sauer og geiter.

Dessverre har flere områder i Etiopia, blant annet Oromia-regionen, i mange år vært preget av politisk uenighet om landegrenser og konflikter som går langs etniske skillelinjer. Kassey og familien kommer opprinnelig fra naboregionen Amhara. Med jevne mellomrom har det blusset opp til voldelige sammenstøt i Oromia, og da går det særlig hardt utover minoritetene som Amhara-folket. Flere ganger måtte de gjemme seg ute i skogen, i frykt for at menn med macheter skulle overfalle dem i deres eget hjem.

En dag i 2019 skjedde likevel nettopp det. Voldelige menn med våpen oppsøkte familien og truet med å drepe dem om de ikke dro sin vei.

Dyster statistikk

Kassey, mannen hennes og de tre barna Tegen* (17 år), Enga* (13 år) og Sabe* (5 år) måtte flykte umiddelbart fra hjemmet, venner og alt de eide, og hadde kun det de stod og gikk i.

–  Jeg blir kvalm av tanken på alt som har blitt tatt fra oss. Vi mistet avlingene, husene, storfe og esler. Vi måtte dra fra alt, men vi beholdt livet, sier Kassey.

Hun hadde vært så sikker på at hele familiens fremtid skulle være i Oromia.

– Jeg trodde alltid at vi skulle være lykkelige der. Barna våre har blitt veldig preget av det som har skjedd, og av å miste alt de kjenner og elsker.

Kassey og familien ble en del av den dystre statistikken som flyktninger i eget land. De dro til Debre Tabor i Amhara. I denne byen bor det mange familier som strever og som må klare seg med svært lav inntekt. Her merkes det godt at det meste har blitt dyrere og levekostnadene øker. Mange barn blir tatt ut av skolen for å bli giftet bort i altfor ung alder. Mens andre blir tvunget til å bryte opp og for å prøve å skaffe seg et levebrød annet sted i landet.

– Hodet mitt klarte ikke fokusere på noe som helst. Det var helt uforståelig for meg at vi måtte starte livene våre helt på nytt og at vi hadde havnet her. Vi slet med å få tak i mat, og vi hadde ikke penger til å låne eller kjøpe møbler, forteller Kassey.

Vendepunkt

Familien bodde nærmest på gata da teamet fra SOS-barnebyer i Etiopia besøkte dem i 2020. Da hadde ikke barna gått på skolen på over ett år.

Det gjorde inntrykk på Assefa Alene, SOS-barnebyers koordinator, å se en familie som for kort tid siden hadde levd et godt og velfungerende liv, og som nå opplevde fattigdom og fortvilelse.

– Det var veldig trist å se. Familien på fem bodde i et lite rom og hadde verken kjøkken, soverom og bad. De manglet mat og klærne var gamle og fillete, sier Alene.

Han var spesielt urolig for barna.

– For barna var dette å leve i fattigdom veldig tøft og jeg var bekymret for deres psykiske helse.

Første prioritet var å få barna tilbake til skole og barnehage med det som krevdes av utstyr og skolepenger. Eldstegutten Tegen begynte på videregående, Enga i sjuende klasse og Sabe i barnehagen.

– Jeg forstod ingenting av hva læreren snakket om da jeg begynte på skolen her i Debre Tabor, forteller Enga.

– De snakket Amharic mens jeg var vant til Oromia. Jeg gråt ofte og nektet til og med å gå på skolen, men mamma og læreren min klarte å få meg til å fortsette, sier hun.

Nå er hun stolt over at både hun og hele familien har klart seg gjennom en dyp livskrise.

– Jeg opplever at vi har fått et sterkere bånd til hverandre. Det at vi vet at vi kan stole på hverandre, gjør at vi har overlevd utrolig tøffe tider.

Også for Kassey fikk livet en ny retning gjennom støtten fra SOS-barnebyer. Hun fikk blant annet oppstartskapital til å åpne et lite spisested. I tillegg deltok hun på ulike kurs i entreprenørskap og økonomi.

– All støtten fra SOS-barnebyer har gjort meg sterk. Å vite at vi ikke stod i dette alene, men at vi har hjelp og noen å støtte oss til, det var et vendepunkt.

– Oppmuntringen fra de som har fulgt oss opp har etter hvert trukket meg ut av smerten og mørket jeg levde i. De har stått ved vår side og hjulpet oss på vei mot en bedre fremtid, understreker Kassey.

Klarer å se fremover

Dessverre gjorde borgerkrigen i Tigray at matprisene steg enda mer, og for Kassey ble det umulig å holde det lille spisestedet sitt i gang i mer enn ett år.

– Det var jo en mulighet å øke prisene på rettene jeg serverte, men hvem av mine kunder ville hatt råd til det? undrer hun.

I stedet selger hun og mannen hennes frukt på markedet for å få endene til å møtes. De jobber for å spare penger til å kunne bygge seg et nytt hus og flytte ut fra det lille rommet som familien leier. Familien klarer seg på veldig lite penger, men Kassey kjenner nå først og fremst på glede over at familien er trygg og at barna går på skole.

– Seks av naboene våre i Oromia insisterte på å bli og de ble alle drept. Husene deres ble brent og eiendelene deres stjålet. Alle i min familie lever og har fått en ny sjanse, sier Kassey.

Tegen, Kasseys eldste sønn, klarer nå også tenke fremover i stedet for å sørge over alt han har mistet.

– Jeg er ikke veldig glad i det nye hjemmet vårt. Det er trangt og vanskelig å jobbe med lekser her. Nabolaget der vi bodde før var full av trær og grønne heier. Jeg elsket å være der og ta vare på dyra våre. Jeg har strevd med å finne meg til rette her, men nå har jeg bestemt meg for å ikke kaste bort tiden min med å sørge over fortiden, sier han bestemt.

– I stedet skal jeg jobbe hardt med skolearbeid og gjøre det jeg kan for å snu situasjonen. Nå er det mulig å drømme om fremtiden igjen, og jeg håper at jeg en gang kan bli lege.

*Navnene er endret av hensyn til personvernet.