Endringer som varer

Sør-afrikanske Lindiwe og barna hennes manglet det meste. Likevel var kanskje et språk for å uttrykke kjærlighet til hverandre det viktigste å få på plass.

– Jeg har lært at det ikke bare er det grunnleggende, som mat og klær, som er viktig. Barn må vite at de er elsket, sier Lindiwe.

For Lindiwe endret livet seg radikalt etter at hun ble en del av SOS-barnebyers familiestyrkingsprogram i Sør-Afrika for over 15 år siden. Hun hadde omsorgsansvar for seks barn. Både sine egne, men også den avdøde søsterens barn.

– Situasjonen var veldig vanskelig. Vi bodde i et hus med to rom, og vi var alltid sultne. Gjennom samarbeidet SOS-barnebyer hadde med sør-afrikanske myndigheter, fikk vi tilgang på sosialhjelp for hvert av barna. Vi fikk pakker med mat, klær, transportpenger til skole og ekstra skolehjelp, forteller hun.

– Jeg var i en selvhjelpsgruppe hvor jeg lærte å spare og investere penger, og klarte å starte en liten salgsbedrift hjemmefra. Jeg fikk også et nytt syn på hvordan jeg kan vise omsorg og kjærlighet overfor barna mine. Jeg lærte at jeg måtte ha samtaler med dem, være konsekvent og uttrykke kjærlighet. Dette er ting jeg aldri gjorde tidligere.

Kursendring

I 2024 feirer SOS-barnebyer 75 år med familiebaserte tiltak verden over. Lindiwe er en av over 5000 voksne og barn som tidligere har fått støtte fra SOS-barnebyer, og som i en fersk rapport har svart på hvordan livet er nå. Hele 92 prosent oppgir at de har det bra, med sterke relasjoner til venner og familie. Resultatene viser at de fleste har forbedret livskvalitet og kan bidra i lokalsamfunnet sitt.

Mye har skjedd siden etableringen av SOS-barnebyer i 1949. I starten var hovedfokuset å ta vare på barn uten foreldreomsorg, mens det forebyggende arbeidet begynte å ta form på 70-tallet. På 2000-tallet ble systematisk påvirkningsarbeid på internasjonalt nivå, en av grunnpilarene i organisasjonen.

Nå er behovene så store at vi ikke kan bygge barnebyer for alle som trenger det.

Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer i Norge

SOS-barnebyer jobber både på individ-, lokalsamfunns- og systemnivå, og den tradisjonelle barnebyen er en modell vi sakte, men sikkert beveger oss mer og mer bort fra.

– Behovene der ute endrer seg, og vi endrer oss med dem. Barnefadderskap har vært en veldig god modell for barn som er alene, og det har vært bra for å rekruttere støttespillere. Men nå er behovene så store at vi ikke kan bygge barnebyer for alle som trenger det, forteller generalsekretær i SOS-barnebyer i Norge, Sissel Aarak.

Hun mener rapporten underbygger at denne kursendringen har vært helt nødvendig. Den peker blant annet på hvor mye mer vi får igjen for hver investerte krone i de  forebyggende familieprogrammene.

– Den viktigste grunnen er likevel ikke økonomisk. Vi vet at barn har det best om de får vokse opp i sin egen familie, så lenge det er forsvarlig. Enten hos sine egne foreldre eller i sin utvidede familie. Dataene i rapporten viser at svært mange barn kunne unngått alternativ omsorg og blitt værende hos sin egen familie, dersom den forebyggende hjelpen hadde kommet tidlig nok. 

– Det sier noe om hvor mye mer vi kan utrette for hver krone vi samler inn. Den viktigste grunnen er likevel ikke økonomisk. Vi vet at barn har det best om de får vokse opp i sin egen familie, så lenge det er forsvarlig. Dataene i rapporten viser at svært mange barn kunne unngått alternativ omsorg og blitt værende hos sine egne foreldre, dersom den forebyggende hjelpen hadde kommet tidlig nok.

Brutt fattigdomssirkelen

Tilbakemeldinger fra tidligere deltakere er avgjørende for å vite hvordan vi bør jobbe fremover. Mye tyder på at det forebyggende familiearbeidet vårt lykkes best, når vi klarer å samarbeide med lokale partnere om å trekke i samme retning. Det er fortsatt mange familier som strever med fattigdom etter å ha vært en del av SOS-barnebyers programmer. Likevel er det gledelig å se at antallet familier som opplever mattrygghet, har økt fra 84 til 92 prosent siden forrige undersøkelse.

Matsikkerhet er noe Lindiwe ikke lenger bekymrer seg for. Hun er svært takknemlig for at hun klarte å bevare omsorgen for alle de seks barna. Selv om Lindiwes familie fortsatt strever med sine utfordringer, har de lært at nøkkelen til et godt liv i stor grad handler om gode relasjoner.

– Vi har blitt en åpen familie som snakker sammen på en god måte. Livet er ikke perfekt, men vi er i en veldig mye bedre situasjon. Lærdommen jeg fikk gjennom selvhjelpsgruppa, gir jeg videre til mine barn og de igjen videre til sine barn. På den måten blir det et generasjonsskifte som gjør at vi har brutt fattigdomssirkelen i vår familie.