I en av Gazas teltleirer, drevet av SOS-barnebyer, møter vi Adel og Ayman. De har begge erfart krigens brutale realiteter.
Adel kom bort fra familien under bombing
— Jeg heter Adel* og er 14 år gammel. Tidligere bodde jeg i Gaza med faren min og to yngre brødre. Foreldrene mine er skilt. Hver dag måtte jeg stå opp tidlig for å stå i en lang kø for å fylle vann før det tok slutt, noe som tok mye tid. Dette gjorde meg veldig sliten, så jeg sov ofte etterpå, til tross for varmen og lyden av konstant bombing. De gangene vi fikk lov av faren min å gå ut for å leke gjorde vi det i ruinene av hus og blokker, selv om det var farlig. Om natta var brødrene mine og jeg veldig redde, så vi lå tett inntil hverandre for å føle oss litt mer trygge. Nå er jeg i SOS-barnebyers leir, og ting er annerledes. Jeg står opp tidlig, spiser frokost, leker med venner, og senere går jeg tilbake til brakken hvor vi bor for å spise middag. Og jeg sover i fred.
SOS-barnebyers medarbeider: — Adel er et modig og intelligent barn. Han ble skilt fra familien sin under den kontinuerlige bombingen. Det han har vært igjennom er så tøft. Han kunne ikke føle seg trygg i sitt eget hjem, og de manglet vann og elektrisitet. Adskillelsen fra familien, konflikten, ustabiliteten, frykten og trusselen om vold har påvirket ham dypt. Selv om han sjelden snakker om det merker vi at han savner familien sin veldig. Det er hjerteskjærende at mange barn i Gaza opplever å komme bort fra, eller miste familien sin.
Nå har jeg mistet alt: familie, venner, minner og smil. Bare tristhet og smerte gjenstår.
Ayman, 18 år
Aymans familie ble drept
Ayman* er 18 år. Hele familien hans ble drept i en brutal hendelse. Han forteller: — Tidligere, selv om livet var vanskelig og vi var under beleiring, hadde vi det bedre. Vi pleide å gå på skole, lære, leke med søsknene og vennene våre. Vi levde livet uten frykt eller bombing. Vi var lykkelige sammen som familie. Og besøkte slektninger regelmessig. Nå har jeg mistet alt: familie, venner, minner og smil. Bare tristhet og smerte gjenstår. Foreldrene og brødrene mine ble martyrer, og vennene jeg var sammen med ble også det. Livet føles tomt og meningsløst. Vi er ikke i live.
SOS-barnebyers medarbeider: — Ayman har mistet alle sine nærmeste og vi tok nylig imot ham i leiren vår. Han er veldig trist og lider i stillhet. Han finner ingen ro, verken våken eller sovende. Om nettene gråter han ofte i søvne og våkner i panikk, og fortvilet roper etter sine kjære.
*Navnet er endret av hensyn til personvernet
