Deling av gode erfaringer fra kommune-Norge inspirerer til å utvikle innovative modeller i barneverntjenesten. — Jeg tror ikke vi hadde klart å oppnå det samme uten samarbeidet med SOS-barnebyer, det åpner nye dører, sier Hans Kristian Enge, Lillehammer kommune.
De som jobber i barneverntjenesten, opplever hvordan politiske bestemmelser fungerer i praksis. I en tettpakket arbeidsdag kan det være vanskelig nok å få gjennomført alt man er lovpålagt gjøre. Å skape endring og ha kapasitet til å tenke innovativt er for mange en utfordring.
Det er gull for oss å ha ei direkte linje inn til kunnskapsrike fagpersoner i kommunene, som vi både kan stille spørsmål til og sparre med.
Morten Norvang, prosjektleder i SOS-barnebyer
Fordi SOS-barnebyer har en uavhengig rolle, kan vi være en aktør som tar erfaringene videre og utfordre politikerne, og vi har etablert et samarbeid med flere kommuner.
— Det er gull for oss å ha ei direkte linje inn til kunnskapsrike fagpersoner i kommunene, som vi både kan stille spørsmål til og sparre med, sier prosjektleder i SOS-barnebyer, Morten Norvang.
Én av kommunene vi har samarbeidet med i flere år er Lillehammer. Med dem har vi inngått en partnerskapsavtale der intensjonen er at vi skal jobbe til begges parters fordel, diskutere ulike problemstillinger og utvikle prosjekter sammen.
Vår mann i Lillehammer kommune er Hans Kristian Enge. Han er en del av ledergruppen i barneverntjenesten, og i tillegg politiker i Innlandet og en figur som kjenner «alle».
Hva anser du som er den største utfordringen i barneverntjenesten i dag?
— Barnevernsfeltet i Norge er etter mitt syn ganske tungrodd og det er for mye negativitet til endring. Feltet trenger en helt annen måte å tenke på og en kraftig fornyelse for å løse problemstillingene vi har i både i dag og i morgen. Vi må systematisere jobbinga med innovasjon skal vi få til endring.
Kan du si noen ord om hvordan samarbeidet med SOS-barnebyer startet, og hvorfor dere valgte å samarbeide med oss?
— Det starta tidlig høst 2016, i forbindelse med forrige flyktningkrise. Dere tok kontakt med flere kommuner. Ønsket var å få til et integreringsprosjekt knytta til enslige mindreårige flyktninger. Lillehammer kommune var positive, og vi ble med på utviklinga av dette prosjektet. SAMMEN er et resultat av dette og fikk veldig gode resultater knytta til integreringsarbeidet.
Det å ha dialog med en organisasjon med samme type interesser, men et annet nedslagsfelt, og at flere kommuner var involvert, er en nyttig måte å drive samarbeid på.
Kommunene sliter med å rekruttere fosterfamilier og knytte fosterhjemmet tettere til seg. I barnevernreformen er ambisjonen at kommunene skal ta et mye større ansvar selv.
Hvordan fungerer dette i dag?
— Utfordringen er at i reformen har man sagt at mer av dette ansvaret skal over på kommunen, men det ikke gjort noen økonomiske, eller organisatoriske grep mellom BUF-etat og kommunene. Vi ønsker å jobbe mer lokalt, det beslaglegger ekstremt mye saksbehandlerkapasitet å ha ansvaret for fosterhjem i Moss, Haugesund og Tromsø, og reise halve Norge rundt for å følge opp. Arbeidstid vi kunne brukt lokalt i stedet.
Rekruttering av fosterhjem er en utfordring, og vi ønsker blant annet et system for oversikt over slekt og nettverk. Det biologiske prinsippet er et viktige prinsipp i barnevernloven. Brytes relasjonen til foreldre, må ikke barnet også lide under at alle andre relasjoner blir brutt. Familiemedlemmer, lærere, korpsledere, håndballtrener og sentrale personer på SFO er alle viktige personer for mange barn. Dette er enda mer betydningsfullt for de barna der mamma og pappa ikke helt til stede for dem.
Det er ikke nødvendigvis flere ressurser vi trenger, men å vri disse fra stat til kommune slik at jobben skjer nærmere barna.
Ved en omlegging kan vi også følge opp fosterhjemmene tettere, forhindre brudd ved å støtte fosterforeldre på en bedre måte når det er utfordringer så de evner å stå i det, i tillegg til bedre avlastning.
I et av møtene med SOS-barnebyer diskuterte vi fordelene ved at barn og unge i fosterfamilier kan bo nærmere sin biologiske familie. Dette er knyttet til barnevernreformen og er også et ønske nasjonalt.
Hva tenker du om SOS-barnebyers rolle i dette arbeidet?
— En aktør som SOS-barnebyer kan bringe inn nye tanker, stille spørsmål og utfordre oss. Dere er en prosjektdriver og diskusjonspartner som har en annen vinkling på ting. Tilgang til andre typer institusjoner og politiske miljøer er viktig for å kunne utøve endringsarbeid på et nasjonalt nivå. Dette er jo ikke Lillehammer kommunes rolle, men vi bidrar med faglig innsikt, og dere tar dette videre.
Vi spiller også ulike roller for å hente prosjektmidler til prosjektene vi samarbeider om. Jeg tror ikke vi hadde klart å oppnå det samme, og fått midler fra for eksempel Forskningsrådet, uten denne kombinasjonen. Den åpner nye dører.
SOS-barnebyer jobber for at det skal finnes gode samfunnsstrukturer og vilje til å ta vare på barn, og har kompetente medarbeidere og erfaring fra hele verden.
Hvilken betydning tror du dette har?
— Da vi utvikla Familiepartner sammen høsten 2019 dro noen fra SOS-barnebyer og kommunene for å besøke et tilsvarende prosjekt i SOS-barnebyer i Finland, for å se og lære. Og i forbindelse med utviklinga av Under samme tak henta vi blant annet inspirasjon fra organisasjonen deres i Frankrike. Og erfaringer fra SOS-barnebyer i Nederland ble brukt da prosjektet Hurtigbosetting kom på plass.
Når det gjelder flyktningefeltet og særlig enslige mindreårige har SOS-barnebyer en helt annen kontaktflate, og det kommer mye kunnskap gjennom dette arbeidet som kan videreføres i en nasjonal setting. Vi har også sett at den norske kulturen kan bli for individuell og kvelende sammenlignet med den kollektive kulturen mange av barna kommer fra. Og den kultursensitive læringa fra SOS-barnebyer ble brukt da vi utvikla Familiehjem for enslige mindreårige flyktninger.
Dere i Lillehammer kommune har vært med og utviklet mange av modellene, hvilken nytte tror du andre kommuner kan ha av de disse?
— Det er dette som ligger i partnerskapet. Vi starter med å identifisere utfordringer relatert til de målene som er satt av loven innenfor barnevernfeltet. Det vi finner ut gjelder ikke bare Lillehammer, men de er kopierbare fordi flere trenger å løse de samme utfordringene.
Våre modeller i Norge
Vi jobber for at barn skal få vokse opp med god omsorg i en familie og at familier i krise kan styrkes så de selv kan ta vare på barna sine, og at det etableres nye, trygge familier for barn som trenger det. Vi har et tett samarbeid med kommuner og andre aktører.
Les mer om SOS-barnebyers modeller i Norge.
100 hull vi lar barna falle i
I løpet av det siste året har vi i SOS-barnebyer identifisert 100 kritiske hull i systemene som omgir barn og unge. Disse hullene fører til at sårbare barn står i fare for å falle gjennom sikkerhetsnettet som samfunnet burde ha bygget opp rundt dem.
