Generalsekretær i SOS-barnebyer Sissel Aarak, ser frem til en etterlengtet ferie selv, men kjenner på en klump i magen for alle de som gruer seg til sommeren.
Da er det først og fremst alle de barna som ikke nødvendigvis gleder seg til to måneder fri fra skole, barnehage og fritidsaktiviteter. De som ikke har de spennende ferieplanene, stort sosialt nettverk eller en trygg bosituasjon.
Hvem er disse barna?
– Det er mange barn. Det er de som lever i lavinntekt, de som har vært på flukt og nå bor i mottak eller de barna som bor hjemme i utrygge rammer, med vold, rus eller andre former for omsorgssvikt. En gruppe som vi har sett har blitt stadig større.
– For mange er sommeren kjempelang. Det gjelder spesielt de som har hatt skole og barnehage som sitt fristed eller organiserte fritidsaktiviteter som har gitt dem et nødvendig pusterom i hverdagen. I år kommer tilleggsdimensjonen med enda flere som strever med økonomien. Det blir en ekstra belastning som fører med seg mer stress og uforutsigbarhet i flere familier enn før, sier Aarak.
Hun viser til en ny SIFO-rapport hvor 18% av husholdningene sier de har økonomiske utfordringer. Og de over 150 000 husstandene som sier de er «ille ute», som ikke får betalt regningene og må hente matkasser på matstasjonen.
– Dårlig økonomi kan gi en dominoeffekt i form av mer omsorgssvikt, dårligere psykisk helse, flere som faller ut av skole og mange som ikke får deltatt i fritidsaktiviteter. Alt dette kan medføre store konsekvenser for familien i øyeblikket, men enda større for barn på sikt.
Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
– Vi står nå ovenfor en generasjon barn og unge der flere vokser opp uten de samme mulighetene som andre. SOS-barnebyer mener det haster å ta tak i disse store utfordringene og peker spesielt på en ny sosialpolitikk som faktisk gjør det velferdssamfunnet vårt skal gjøre – fanger opp og hjelper de som trenger det aller mest, fortsetter Aarak.
Men hva mener dere helt konkret med en ny sosialpolitikk?
– Vi må først øke stønadene til de som lever i vedvarende lavinntekt uten at det skal gå på bekostning av andre ytelser og kapasitet. For eksempler når velferdsstaten vår gir med den ene hånda, og tar med den andre; som de som fikk økt boligstøtte og så påfølgende kutt i andre ytelser. Eller de som vil jobbe litt, men ikke har råd til kuttene det medfører i uføretrygden. For å nevne noe.
Det andre Aarak trekker frem er at alle barn må få de samme mulighetene til å delta i fritidsaktiviteter. – Det er kjempeflott at regjeringen og flere idrettsklubber har gjort det mulig for flere barn å delta i idretten. Nå trenger vi å se det samme på flere arenaer enn breddeidretten. Barn trenger og få lov til å være barn sammen med andre barn i trygge og gode omgivelser. Spesielt de barna som ikke har det hjemme.
Vi har alle et ansvar
Aarak er tydelig på at regjeringen og kommunene må gjøre sitt for å støtte opp under dette. Det betyr blant annet å styrke frivilligheten samtidig som at vi tetter hull i velferdssystemet vårt. Det er et tydelig behov når vi kan lese om sprengt kapasitet og for få gratistilbud til de som trenger det mest.
– Her må flere gjøre sitt, fordi det handler ikke bare om økt finansiering. Alle vi som kan, må ta ansvar i frivilligheten og i våre lokalsamfunn.
Aarak mener vi er mange som kan gjøre mer.
– Selv om man ikke har mulighet til å jobbe på sommerleir i to uker gratis, så kanskje man har mulighet til å ta med seg et ekstra barn på ferietur, åpne hagen og hjemmet til sommeraktiviteter og lek. Eller sørge for at når man er hjemme i nabolaget noen dager i sommer, inviterer man andre med på stranda, middag eller annet.
– Vi skal ikke profesjonalisere oss ut av samhold. Myndighetene våre skal legge til rette, frivilligheten skal fortsette med sine viktige bidrag, men det fratar ikke ansvar fra oss enkeltmennesker, nabolag eller lokalsamfunn. Vi ser økende polarisering og stigmatisering overfor de av oss som har det ekstra vanskelig nå – og det er kun i fellesskap vi kan møte dette.
