Hungersnød, akutt sult og over ti millioner mennesker på flukt er fasit etter over et år med borgerkrig. Det er barn som ser foreldrene bli drept, sykdommer florerer og nødhjelp når ikke frem. Likevel er ikke Sudan øverst på den globale agendaen.
– Konflikten i Sudan har skapt en humanitær krise med ødeleggende konsekvenser for barn. Disse barna er glemt av det internasjonale samfunnet på grunn av Israel-Palestina-konflikten og situasjonen i Ukraina. Barna i Sudan lider også av ufattelige vanskeligheter, men stemmene deres blir ikke hørt, mener Limia Ahmed, fungerende leder for SOS-barnebyer i Sudan.
I begynnelsen av august gjorde FN noe de ikke har gjort på sju år: De erklærte hungersnød. Åstedet er Zamzam-leiren utenfor den beleirede byen El-Fasher i Nord-Darfur, som huser minst en halv million internt fordrevne flyktninger. Samtidig trues mennesker over hele Sudan av akutt sult etter at borgerkrigen brøt ut i hovedstaden Khartoum i april i fjor. De humanitære behovene er enorme.
– Mange barn har mistet familiene sine, hjemmet sitt og muligheten til en utdanning. De blir frastjålet barndommen, utsatt for vold, skader og alvorlige traumer. Det internasjonale samfunnet må være mer støttende, og respondere like raskt og utvise like stor medfølelse som i andre konflikter. Det trengs humanitær hjelp, diplomatisk innsats og bredere mediedekning for å gi nødvending lindring og håp. Jeg ber alle på ulike nivåer av samfunnet om å vise sin umiddelbare støtte for å sikre fremtiden til tusenvis av sårbare barn, sier Ahmed.
Livreddende nødhjelp
SOS-barnebyer i Sudan jobber både med barn og familier som allerede var en del av programmene våre før krigsutbruddet, samtidig blir nødhjelpsarbeid avgjørende fremover. Ahmed forteller at bistandsarbeidere jobber under svært krevende forhold, og at det er vanskelig å nå frem flere steder. Begge de krigførende partene har blitt beskyldt for å blokkere humanitære korridorer og for alvorlige krigsforbrytelser.
– Mange områder, særlig de som er sterkest berørt av konflikten, er utilgjengelige på grunn av sikkerhetshensyn. Det er veisperringer, sjekkpunkter og aktiv krigføring. Samtidig merker vi den begrensede mobiliseringen fra verdenssamfunnet, som gjør at finansieringen uteblir. Det er også et veldig psykologisk press på hjelpearbeidere som jobber under en konstant trussel om vold, med sterkt traumatiserte og lidende mennesker, sier hun.
Ahmed og hennes ansatte jobber kontinuerlig med å endre på nødhjelpsstrategier, tenke nytt og søke samarbeid med lokale og internasjonale partnere for å maksimere effekten av alt de gjør. Hovedfokuset de neste årene er å gi omsorg til det økende antallet barn som er helt alene, og et beredskapsprogram med livreddende nødhjelp.
– Programmet er rettet mot dem som er hardest rammet, med fokus på beskyttelse, matsikkerhet og sanitær- og helsehjelp. Vi vil beskytte barn mot overgrep, omsorgssvikt, utnyttelse og vold, og gi de barnevennlige soner og psykososial støtte.
– Til tross for formidable utfordringer, er vår forpliktelse til å støtte barna i Sudan urokkelig. Det er vårt kollektive ansvar å sørge for at disse barna får den beskyttelsen, omsorgen og fremtiden de fortjener,
Limia Ahmed, fungerende leder for SOS-barnebyer i Sudan
Antallet barn uten familie øker
Siden krigsutbruddet har mange sundanesiske barn mistet foreldrene sine i bombeangrep, væpnede angrep, sykdomsutbrudd og fraværet av helsehjelp. I tillegg har masseflukt skilt mange barn fra familiene sine. Ingen har oversikt over hvor mange barn som lever alene i ulike flyktningleirer.
– Situasjonen til disse barna er kritisk, og antallet barn uten familie øker. De har tøffe levekår, psykiske traumer og er i stor fare for å bli utnyttet. Disse barna er sårbare, og har et akutt behov for støtte og beskyttelse. Det kreves en koordinert internasjonal respons med tilstrekkelige ressurser og kunnskap for å finne langsiktige løsninger.
– Hvordan har krigen påvirket den fysiske og mentale helsen til barn i Sudan?
– Det har gått alvorlig ut over barns mentale velvære. Tapet av arbeid og inntekt har kastet mange ut i ekstrem fattigdom. Angsten og spenningsnivået innad i familiene har økt. I tillegg tvinger en stadig økende inflasjon og krevende sikkerhetssituasjon flere på flukt til nabolandene, selv om flukten i seg selv innebærer en ekstrem risiko. For å gjøre vondt verre, søker voksne og barn seg til begge sider av de krigførende partene i håp om trygghet og for å skaffe mat og inntekter.
Et kollektivt ansvar
Verdens ledende flyktningorganisasjon, IOM, advarer om at Sudan er ved et katastrofalt bristepunkt. I tillegg til en massiv sultkatastrofe, har også kraftig regn ført til stigende flomvann i deler av landet. For Ahmed og de andre lokalt ansatte, kan situasjonen kjennes maktesløs.
– Til tross for formidable utfordringer, er vår forpliktelse til å støtte barna i Sudan urokkelig. Det er vårt kollektive ansvar å sørge for at disse barna får den beskyttelsen, omsorgen og fremtiden de fortjener, avslutter hun.
