Mens krigen rammer sivile og hatretorikken blir sterkere, holder SOS-barnebyer Israel og SOS-barnebyer Palestina fast på samarbeidet for dem de er til for: Barn som er alene, eller nå risikerer å bli det.
Nylig leverte de to søsterorganisasjonene en felles nødhjelpsappell og plan for å nå ut til barn og familier rammet av krig og terror på begge sider av konflikten. Her har de gått sammen om tiltak for umiddelbar beskyttelse til barna som er alene, og langsiktig hjelp til dem som er blitt utsatt for traumer
– Vi har felles mål og ser på hverandre som medmennesker, ikke monstre. Vi må fortsette å bygge bro, og det arbeidet må styrkes så fort det lar seg gjøre, sier Nelly Geva, leder SOS-barnebyer i Israel.
Generalsekretær i SOS-barnebyer i Norge, Sissel Aarak, har hatt samtaler med lederne for SOS-barnebyer i Palestina og Israel. Hun er glad for at de to organisasjonene kan fortsette samarbeidet som har pågått i mange år.
– I en tid hvor verden virker mer opptatt av å diskutere skyld og sympatier, er det godt å se at de som er aller nærmeste holder blikket fast på de vi er til for: De barna som er alene eller risikerer å bli det, sier Aarak.
Behovene for traumebehandling og annen nødhjelp er størst i Gaza, det gjenspeiles også i nødhjelpsplanene.
Vi har felles mål og ser på hverandre som medmennesker, ikke monstre. Vi må fortsette å bygge bro, og det arbeidet må styrkes så fort det lar seg gjøre.
Nelly Geva, leder SOS-barnebyer i Israel
Bedt om å bli skånet
Leder for SOS-barnebyer i Palestina, Ghada Hirzalla, forteller om ansatte som gjør det de kan for å trygge barna og gi dem psykologisk helsehjelp, samtidig som de selv er redde. Barna og fosterfamiliene som tidligere har bodd integrert i andre nabolag, er flyttet tilbake til barnebyene. Barnebyene er markert og meldt inn til FN som humanitært område.
– De ansatte er redde og trenger psykisk helsehjelp de også. Når jeg snakker med dem på telefonen kan de si ting som at «kanskje er dette siste gangen vi snakker sammen, unnskyld for de feilene jeg har gjort i jobben», sier hun.
Føler at hun lyver
Hirzalla forteller at de ansatte helst vil være i barnebyen, de anser det som tryggere. Men at hun er nødt til å si nei.
– Vi kan ikke ta imot voksne hverken fra SOS-barnebyer eller andre organisasjoner, vi er nødt til å prioritere barn. De er forståelig nok svært redde. Jeg føler at jeg lyver til dem når jeg sier «nei, du kan dessverre ikke komme hit, men snart vil vi kunne treffes og da skal vi le sammen igjen».
Barn med traumer i Israel
Nelly Geva har ledet SOS-barnebyers arbeid i Israel i en årrekke. Hun understreker at lidelsene er størst i Gaza, men at det også er stort behov for traumebehandling i Israel.
– Hjertet mitt er med barna og mine kollegaer i Gaza. Antallet drepte og traumatiserte er langt større der. Samtidig har terrorangrepet forårsaket et enormt traume på barna og befolkningen her i Israel, sier Gava.
– Det er vanskelig å beskytte barna mot det som skjer, de leser aviser, ser bilder på nyhetene og også frykten hos sine egne forelde.
I en tid hvor verden virker mer opptatt av å diskutere skyld og sympatier, er det godt å se at de som er aller nærmeste holder blikket fast på de vi er til for: De barna som er alene eller risikerer å bli det.
Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge
Vet ikke om de lever eller ikke
SOS-barnebyer i Palestina har kontroll på tilstanden til barna som bor i fosterfamiliene. Men hvorvidt barna og familiene i det forebyggende arbeidet i Gaza by lever eller ikke, vet ikke Hirzalla. Det er umulig å få kontakt med dem.
SOS-barnebyer hadde allerede før krigen mange av sine ansatte i Rafah-området sør på Gazastripen.
Andre organisasjoner, både internasjonale og lokale organisasjoner SOS-barnebyer samarbeider med, har måttet stenge ned ettersom de ansatte har vært nødt til å flykte sørover. Behovet for hjelp til barn og familier er like stort som mangelen på den.
Anmodet om å ta vare på barn
I takt med at de humanitære forholdene blir verre, øker antall barn uten omsorgspersoner. Unicef har bedt SOS-barnebyer om å ta vare på de barna som er alene på sykehus og i flyktningleirene.
– Unicef registrerer barna som er alene, og har bedt oss om å ta vare på dem. Vi har skolebygg i Rafah som kan huse dem, og nok ansatte – både psykologer og andre fagpersoner. Men, vi mangler mat, utstyr, bleier, klær. Det er en forutsetning at vi får støtte fra Verdens matvareprogram (FN), hvis ikke vil barna kunne sulte i hjel og dø. Mennesker dør allerede av sykdommer, vi har ikke en gang vanlig smertestillende.
– Det betyr mye å vite at dere jobber for å hjelpe oss – det gir oss håp når vi er ferd med å miste vårt eget. Barna her vil ha livet sitt tilbake, de vil gå på skolen, være ute, leke med venner. Slik som det er nå, må vi minne dem på å puste.
Ghada Hirzalla, leder for SOS-barnebyer i Palestina
Barna viktigere enn konflikten
Til tross for umenneskelige forhold fortsetter Ghada Hirzalla og hennes ansatte jobben med å ta vare på barn og gi nødhjelp til barn og familier. For henne er det aller viktigste nå å holde blikket på barna. De barna SOS-barnebyer er til for, er viktigere enn konflikten.
– Jeg tror på formålet vårt, jeg tror på barns rettigheter og at de skal beskyttes. Jeg kjenner de ansatte i SOS-barnebyer i Israel, de er mine venner. Vi må bygge bro, og det arbeidet må fortsette og styrkes så fort det lar seg gjøre.
I Israel er Nelly Geva helt enig med henne.
– Vi vil fortsette våre prosjekter sammen. Vi ser hverandre som medmennesker ikke monstre. Å bare se én av sidene bidrar til mer konflikt. Vi må lege traumene, særlig hos barna. Redde barn, blir sinte barn. Sinte barn, blir sinte voksne. Traumebehandling er helt nødvendig for at vi skal kunne skape fred.
Gir håp
Hirzalla påpeker at tanken på samhold og solidaritet er viktig for å kunne holde ut.
– Det betyr mye å vite at dere jobber for å hjelpe oss – det gir oss håp når vi er ferd med å miste vårt eget. Barna her vil ha livet sitt tilbake, de vil gå på skolen, være ute, leke med venner. Slik som det er nå, må vi minne dem på å puste, avslutter Hirzalla.
