Gå til hovedinnhold

Redselen for å stoppe opp

– De fleste flyktninger sier at de bare må fortsette. Dette er et typisk trekk ved traumer. Å lytte til de med traumer er noe av det viktigste vi kan gjøre for mennesker på flukt, sier traumeekspert Paul Boyle.

16. januar 2019

Paul Boyle er traumeekspert. Foto: Katerina Ilievska
Paul Boyle, her i flyktningleir i Makedonia

Paul Boyle er traumeekspert og tidligere beredskapskoordinator for SOS barnebyer i Øst-Afrika og Sør-Sudan. Han har gitt SOS-ansatte og mer enn 1500 SOS-mødre opplæring i hvordan de skal arbeide med traumatiserte barn.

Hva kan SOS-barnebyer bidra med under en flyktningkrise?

Flyktninger trenger mer enn bare mat og klær. Der de fleste nødhjelpsorganisasjoner har fokus på vann, mat og klær, har medarbeidere i SOS-barnebyer fått opplæring i å hjelpe mennesker på flukt med å forstå hva traumer er og hva de faktisk har gjennomgått. Jeg tror SOS-barnebyer gjør noe veldig unikt gjennom bare å være der for dem – å gi omsorg og støtte fra menneske til menneske. Det gjør at SOS-medarbeidere bedre forstår hva som skjer i tankene til flyktningene.

Tror du at trygghetssoner for barn utgjør en forskjell i flyktningers liv?

Barna og deres familier er slitne. Trugghetssoner er et sted å hvile. Det er også et trygt sted for foreldrene. SOS-barnebyer gir de en mulighet, om enn bare for noen minutter, til å sitte og samle tankene sine. Jeg tror ikke det er så mye mer vi kan gjøre.

Hva mer kan vi alle gjøre for å hjelpe flyktninger i transitt?

La meg heller fortelle deg hva vi ikke bør gjøre. Vi bør ikke begrense dem. Vi bør ikke bygge store gjerder og stenge grenser. Når vi begynner å lukke dører, vil bare spenningen øke. Jeg tror vi trenger å gi dem en trygg passasje. En av mine bekymringer er at flyktninger ser politiet og hæren når de går inn i et land, enten det er i Makedonia, eller nabolandene til Venezuela, og det minner dem om krig. Kanskje bør vi prøve å få flere mennesker som SOS-barnebyers medarbeidere til å være ved grensene, ønske dem velkommen og oppmuntre dem.

Hvis folk blir bli sittende fast uten mulighet til å bevege seg, vil det føre til mange problemer, blant annet at folk blir deprimerte og frustrerte, som igjen kan føre til reaktive handlinger. Spenninger vil også oppstå ikke bare for flyktningene, men også i lokalsamfunnene rundt dem. De lider som regel også under store flyktningkriser, men mottar som oftest liten støtte. De ser at mye av ressursene går til flyktningene og det kan skape konflikt.

Du har møtt mange flyktninger i ulike land under ulike kriser. Kan man si noe generelt om hvordan de har det?

Flyktninger tenker ikke på fortiden. De tenker ikke på krigen. De tenker ikke på tapet av familiens hjem. De fleste flyktninger sier at de bare må fortsette. Dette er et typisk trekk ved traumatiserte mennesker. De enten kjemper eller flykter. Flyktningene har allerede kjempet. Mange har kjempet seg ut av sitt eget land og for å overleve. Vi trenger å hjelpe dem til å stoppe og reflektere, om enn bare for noen minutter. Jeg tror at våre medarbeidere er godt trent til å støtte dem i dette øyeblikket når de stopper opp.

Les også hvordan SOS-barnebyer med lek som traumebehandling.