Lungile (18) har klare planer for fremtiden

SOS-ungdom

- I Swaziland er det ingen som hjelper andre slik våre faddere hjelper mennesker de ikke engang kjenner. Det er veldig bra, men rart å tenke på. Jeg er takknemlig for fadderne mine, de gjør en fantastisk jobb! Lungile bor i en barneby i Swaziland. Hun ser lyst på fremtiden og har klare planer.

Fremtidsplanene er klare

Lungile er 18 år og ferdig med videregående utdannelse. Hun tenkte en stund på å bli lege, men fordi hun elsker barn har hun nå bestemt seg for å bli lærer. Hun skal søke på universitet og håper på å komme inn.

Fordelene ved å være mange søsken

De er ti barn i huset. Hun bor sammen med sin biologiske søster i tillegg til åtte SOS-søsken.

Her er Lungile sammen med sin beste venninne. Foto: William Jobling

-En fin ting ved å være mange søsken, er at det alltid er noen å være sammen med og å snakke med. I tillegg deler vi på husarbeidet. Når jeg vasker badet, vasker noen andre kjøkkenet.

I hvert hus i barnebyen henger det ukeplaner med fordeling av ukens husarbeid. Foto: Karina Dunvold

Når en mor har ansvar for ti barn må alle bidra til felleskapet. I hvert hus henger ukeplaner med ukas oppgaver fordelt på barna. Det er for eksempel vanlig at barna selv vasker skoleuniformen sin fra ung alder.

Søskenkjærlighet

-Det er veldig fint å ha mange søsken, men noen ganger nekter de yngste å gjøre husarbeid. De er sta og gidder ikke alltid å høre, sier Lungile og ler. - Fordi jeg er eldst må jeg ofte hjelpe dem. Men det er slik de lærer. - Vi har bare en TV, så noen ganger krangler vi om hvilken kanal vi skal se på. Til slutt er det mamma som må bestemme. Det hender at vi er uenige, men for det meste er det veldig hyggelig å vokse opp med mange søsken.

Livet før SOS-barnebyer

Lungile og søskenene mistet moren tidlig og det var det faren som forsørget dem. Han jobbet som dyrepasser og klarte fint oppgaven som aleneforsørger. Dessverre døde også han etter noen år og Lungile og søsknene bodde alene.

- Det er farlig å bo alene og vi hadde ingen muligheter til å få mat daglig, så vi dro etter hvert til bestemoren min og håpet på å få bo der.

Bestemoren tok seg av dem. Men hun hadde allerede ansvar for mange barnebarn, og hadde ingen mulighet til dekke barnas behov og gi den gode omsrogen hun ønsket. Hun så ingen løsning og valgte å kontakte SOS-barnebyer.

Lungile var 13 år når hun kom til barnebyen. I begynnelsen var det vanskelig å venne seg til at det var så mange mennesker. Foto William Jobling

Første dagen i barnebyen

Lungile var 13 år da hun kom til barnebyen. -Jeg var veldig sjenert første dagen. Jeg hadde hørt om barnebyen av en venn på skolen som bor her, og ble veldig glad da jeg så det store huset og de andre barna.

- Det var vanskelig å venne seg til barnebyen, fordi det var mange nye mennesker. Og i begynnelsen var det rart å kalle moren min mamma, men etter hvert så ble jeg vant til det. Så nå er det helt naturlig.

Sunne fritidsaktiviteter gir medaljer

- Når det ikke er skole, spiller jeg nettball og danser. Jeg løper også mye. Jeg har vært med i flere konkurranser. Sist jeg var med i et 5 km-løp vant jeg. Jeg elsker å løpe!

Sist Lungile var med i et løp vant hun. Hun elsker å løpe. Foto: William Jobling — Sist Lungile var med i et løp vant hun. Hun elsker å løpe. Foto William Jobling

Besøk hos bestemor

- Vi besøker bestemor en gang i året, før jul. Hun blir veldig glad når vi kommer på besøk. Når vi er der hjelper vi henne for eksempel med å hente vann.

- Jeg skal snart søke på universitet. Bestemor er glad for at jeg skal studere og mulighetene det gir meg til en bra fremtid.

Tanker om fremtiden

Lungile vil gifte seg å få egne barn. -Mannen min må ha god utdannelse, tjene penger, være sosial og snill.

Drømmen er å bo i en by fordi det er flere servicetilbud og kortere vei til alt.

Jeg vil ha tre barn. De skal jo forsørge meg når jeg blir gammel. Hvis jeg bare får ett barn og han ikke får jobb og tjener penger, hvordan skal jeg overleve da? Alle bør få flere barn, også fordi det er veldig hyggelig å ha søsken.

- Hvis jeg ikke hadde kommet til barnebyen tror jeg ikke jeg ville hatt mulighetene til å gå på skole og universitet. Livet ville vært tøft. Jeg er veldig takknemlig for at fadderne mine og SOS-barnebyer kom inn i livet mitt.