Mor og far hadde mistet kontrollen over økonomien. Bekymringsmeldingene strømmet inn, fra barnehagen, skolen, NAV, naboer og det lokale biblioteket. De hadde selv tatt kontakt med barneverntjenesten for fem år siden, men opplevde dette som negativt og at mange i nærmiljøet etter dette opptrådde fordomsfullt. De følte seg forhåndsdømt og stigmatisert, og var ofte ikke enig i bekymringsmeldingene som ble formidlet til barneverntjenesten. 

Familien fikk tilbud om å få støtte gjennom Familiepartner, et tiltak som gjennom barneverntjenesten jobber annerledes enn andre typer tiltak. 

— Vi tok initiativet til å utvikle Familiepartner fordi vi så behovet for å en ny metode i norsk barnevern basert på teori og forskning, forklarer Bente Jørgensen i SOS-barnebyer. Hun har barnevernsfaglig bakgrunn og er ansvarlig for utviklingen av Familiepartner i tett samarbeid med forskere ved Oslo MET og representanter fra barneverntjenesten i kommunene som er med i samarbeidet.

— Familiepartneren tar tak foreldrenes egne utfordringer først, som ofte er av praktisk art, slik at de etter dette kan klare å være mottakelige for annen veiledning.

Bente Jørgensen, Programrådgiver i SOS-barnebyer

— Det er lagt opp til å bruke mye tid i oppstartsperioden på hver enkelt familie, der hyppige hjemmebesøk er en viktig del av oppfølgingen, forklarer hun videre.

Hva som skiller Familiepartner fra andre tiltak

Veiledningsteamet som hadde ansvaret for familien var veldig bekymret, og omsorgsovertagelse av barna ble diskutert. Samtaler med barna, samarbeidsmøter med skole og barnehage, alt foregikk på kontoret til barnevernstjenesten. Familien fikk tilbud om at en miljøarbeider kunne komme hjem til dem om kveldene, det følte de ville bli et ekstra uromoment.

— I utgangspunktet var det de som ba om hjelp, men opplevde det som kontroll, sier Thomas. 

Mor forteller: — Barnevernet har vært en mørk sky som har hengt over oss. Vi var skeptiske fordi vi hadde forsøkt andre tiltak tidligere, og følte da at ingenting var bra nok. Jeg var selv en del av barnevernet da jeg vokste opp og hadde en frykt for om jeg var god nok? Hvis ikke tar de barna mine. Ida og Thomas har vært veldig flinke på å bekrefte at vi er gode nok. Hadde en familiepartner vært i min familie da jeg vokste opp, så ville vi hatt det bedre. Ungene er midtpunktet i mitt eget univers, men jeg har vært usikker på min egen rolle som mamma.

— Vi er vel alle usikre på oss selv som foreldre innimellom og redde for å ikke være gode nok.

Ida, Familiepartner

— Én vesentlig forskjell fra andre tiltak er at vi har søkelys på andre ting enn omsorgsevnen først. Da kommer de med utfordringene sine selv, når de er trygge nok på oss til å snakke om disse, istedenfor at vi definerer hva og når vi skal snakke om det. I flere saker har det kommet overraskende fort fra foreldrene, og man har et helt annet utgangspunkt for endring enn når det skjer på vårt initiativ, forklarer hun videre. —  Dette skjer selvsagt parallelt med en fortløpende vurdering av barnets omsorgssituasjon. Veiledningen vi gir er så konkret og tilpasset som mulig, og etter å ha jobba med familien i et halvt år ser vi at de har omsorgskompetansen.

Familiepartneren har gjort mer enn forventet

Foreldrene var tydelige på at de ønsket oppfølging for hvordan de møter og snakker med alle fem barna, noe som er veldig krevende. De gir uttrykk for at samarbeid og tilgjengelighet har vært avgjørende, og også hvordan de ble ivaretatt av familiepartnerene. 

— Det er betydningsfullt hva slags person familiepartneren er. Vi er dønn ærlige, og dere må være det samme, fikk vi høre. Ida og Thomas fremsto som jordnære og likestilte, og fortalte og delte egne erfaringer fra sine familier og med sine barn. De har gjort mer enn forventet, hjulpet oss med parforholdet, praktiske ting, bolig og økonomi. I tillegg vært med i møter med kommunen, banken og NAV, sier far. 

At Ida og Thomas stiller opp og er med på alle møter, og har fokus på familien som en helhet, er gull.

Mor

I de tre første månedene settes det av mye tid for å skape tillit, bygge relasjoner og løse praktiske og økonomiske utfordringer. Å rydde opp i økonomien og gjøre den mer forutsigbar gjorde at familien for første gang kunne få et huslån. Dette førte til at de følte en større grad av selvbestemmelse noe som ga dem bedre selvfølelse. I tillegg muliggjorde det kjøp av egen bolig slik at de kunne flytte til et nytt område i kommunen og skifte nærmiljø.

Nytt liv også for barna

Den eldste datteren i familien slet på skolen og nektet å gå dit. Foreldrene hadde ikke overskudd til å ta opp kampen og lot henne ofte være hjemme. Mor mente at hun hadde dysleksi og forsøkte å formidle dette til skolen, men opplevde at hun ikke ble lyttet til. Nå har datteren fått diagnosen og hjelpemidler, noe som gjør at hun både gjør lekser på eget initiativ og møter opp på skolen. Og hvis hun enkelte dager ikke vil gå på skolen, tar læreren kontakt og tilbyr å komme hjem for å hente henne. 

— Vi opplever at skolen stiller med blanke ark og ikke har forhåndsdømt oss, de er åpne og inkluderende og gjør det lille ekstra for at barna skal ha en bra dag, understreker mor.

Barna går på en ny skole og i en annen barnehage, og familiepartnerene har hatt en tett og god dialog med de som jobber der og ikke opplevd noen bekymring derfra.

Etter at vi flytta, har alle fått det bedre og barna virker tryggere og mer tilfreds.

Far

Vi har kjøpt et eget hus og strømregninga er halvert. Vi har endelig fått den hjelpa vi spurte om å få for fem år siden. Det siste året har vært en ordentlig opptur, avslutter han.